Kronikk i Klassekampen av Asta Beate Håland, 8. juni 2015
Kontantstøtten består for å styrke den tradisjonelle familien og gi økt valgfrihet for denne, ifølge den politiske retorikken. På tross av alle forskningsrapporter som forteller at den har mange uheldige virkninger, består ordningen.
Tro kan som kjent flytte fjell, og troen på den tradisjonelle kjernefamilien er bunnsolid. Men troen på at familiene kan velge det som er riktig for dem, gjelder ikke enslige mødre. Skritt for skritt fratas unge enslige mødre sin økonomiske selvstendighet. Skritt for skritt gjøres det vanskeligere å bekjempe fattigdom blant barn og unge mødre. Prop. 115 L (2014–2015) «Endringer i folketrygdloven mv. (stønader til enslig mor eller far og tilleggsstønader til tiltaksdeltakere)», som nå ligger i Stortinget, er det foreløpig siste forslaget i rekken. Her foreslås dramatiske endringer. Overgangsstønaden skal ikke lenger være en rettighet, men eventuelt innvilges etter behovsprøvd søknad.
Hensikten med overgangsstønaden har gjennom alle år vært å styrke de enslige forsørgernes økonomiske utsikter. Utdannelsen hun vil ta nå må, dersom proposisjonen blir vedtatt, godkjennes hos byråkratene etter å ha blitt vurdert (i Nav-språk) som «hensiktsmessig og nødvendig». I motsetning til andre grupper skal mottakere av denne støtten ikke kunne oppholde seg utenlands mer enn seks uker. Heller ikke det første året, da stønaden erstatter foreldrepenger og det ikke stilles krav til aktivitet.
Dagens regler er at når en går inn et nytt forhold, stoppes stønaden etter tolv måneder. Får hun ny samboer etter regjeringens forslag, opphører overgangsstønaden fra dag én, og kjærestene får, som de eneste samboerne i landet, forsørgelsesplikt. Enslige mødre skal under nitid kontroll, som i gode gamle dager. Som hun reder, ligger hun.
Forliket om Statsbudsjettet med KrF og Venstre i fjor høst hindret regjeringen i å kutte overgangsstønaden fra tre til ett år, som var foreslått. Men nå er vi i gang igjen. Regjeringen har kommet med lovendringsforslag som skal hurtigbehandles på Stortinget før sommerferien. I fjor var forslaget å kutte lengden, nå vil regjeringen gjøre ordningen langt mindre tilgjengelig.
Solberg-regjeringen har en konsistent økonomisk politikk: De som har mye skal få mer. De som har lite skal få mindre, gjennom nedskjæringer, men også ved at finansielle støtteordninger skal kuttes og omformes og gjøres om fra rettigheter til noe det kan søkes om. At en av konsekvensene er at det må ansettes flere byråkrater for å kontrollere og vurdere de fattige, er litt pinlig, spesielt for Frp som jo skulle redusere antall byråkrater, men pytt, pytt.
Målsetningen for regjeringens arbeid er å få til strukturelle ordninger som det er vanskelig å gjøre om på. Blir forslaget vedtatt, vil det forsterke det vi allerede ser, at enslige forsørgere må søke om bostøtte, supplerende sosialstøtte og i knappe tider få mat på fattighuset.
Statistisk sentralbyrå la i februar fram tall som viser at antall fattige barn øker. 84.300 barn lever i vedvarende fattigdom. Byrået skriver at det har vært høy vekst i generelt lønnsnivå etter tusenårsskiftet, men, «…ikke alle husholdninger har holdt følge med den generelle inntektsveksten i samfunnet. Blant barnefamiliene gjelder dette spesielt enslige forsørgere, men også par med barn i aldersgruppen 0-6 år.»
Ettersom dette er tall fra 2012 og 2013, kan vi ikke skylde på dagens regjering – skylda legger i alle fall jeg mest på Arbeiderpartiet og på partiets viktigste helligdom, arbeidslinja. Arbeidslinja er det ideologiske fundamentet for omformingen av den norske velferdsstaten, og går i kjernen ut på å gjøre ordningene i velferdsstaten individuelle, ikke rettighetsbaserte. Altså noe det må søkes om.
Å søke om behovsprøvd sosialhjelp hver måned er noe annet enn å motta en rettmessig ytelse i posten. Ap har stått i spissen for gjeninnføring av systemet Oddvar Nordli i sin tid karakteriserte som å stå med lua i hånda. Er arbeidslinja religionen, blir det logisk at barnetrygden ikke øker. Er arbeidslinja basisen, blir det logisk at antallet fattige barn øker.
Vi må stålsette oss, for arbeidslinja har tverrpolitisk oppslutning, og når den nå praktiseres av en reaksjonær høyreregjering, blir den ikke bare religiøs, men fundamentalistisk: Ved å tyne, straffe og kutte skal lamme reise seg, syke bli helbredet og fattige mødre ved et under bli rike.