Kronikk i Klassekampen av Asta B. Håland, 9. mai 2016
Kvinnearbeid har aldri betalt seg, enten det har vært lønnet eller ulønnet. Men profitt har det skapt. Det er ingen tilfeldighet at mange av Norges rikeste har blitt milliardærer på overskuddet i hoteller og dagligvarehandelen. Streiken blant de fagorganiserte på landets hoteller og restauranter har nå vart i to uker, de ansatte i et tradisjonelt kvinneyrke krever et minstemål av anstendig lønn i tillegg til lokal forhandlingsrett.
NHO fikk tvungen lønnsnemnd ut av det, da de nektet dispensasjon for vaskerier som vasket for sykehusene for to år siden, og prøvde seg på en reprise av den taktikken med å nekte dispensasjon for de to sykehotellene som var tatt ut i streiken. Ikke vår jobb å hjelpe de syke, som representanten for NHO sa på Dagsrevyen. Men denne gangen er det vanskeligere. Beboerne på sykehushotellene kan flytte til andre hoteller, ettersom de fleste jo fremdeles er åpne.
Og det at de fleste hotellene fremdeles er i drift, illustrerer at dette er en vanskelig konflikt. Organisasjonsgraden blant de ansatte er lav, og moralen blant eierne er ikke alltid høy. Ettersom konfirmasjoner, russetreff og 17. mai-arrangementer krever sin toll og sine overtidstimer for de uorganiserte som ikke er i streik, vil det bli mange, mange tvisteprotokoller om streikebryteri og brudd på regelverket. Det er ikke alle som tar det så nøye med spillereglene. Men for de streikende gjelder det å holde ut, for streiken er ikke bare den første i årets tariffoppgjør, men også den viktigste.
Vi har sett utviklingen i mange land: Forskjellene øker, Det blir stadig flere som ikke kan leve av lønna si, langt mindre forsørge barn. Working poor, som de kaller det på engelsk. Kombinert med nedskjæring i offentlig sektor og velferdsytelser har fattigdommen økt, både i USA og mange europeiske land, spesielt blant kvinner. Kvinner har generelt mindre økonomisk sikkerhetsnett enn menn. Både fordi de tjener mindre, ofte ikke har fulltidsjobb, og som regel har hovedansvaret for ubetalte omsorgsoppgaver. Kvinner har større risiko for fattigdom, ikke bare når de har ansvar for barn. I EU øker fattigdommen blant kvinner i alle livets faser.
Dette er en ønsket politisk utvikling. Vi hører ljomen også her. Expert som ensidig sier opp tariffavtalen, og vil ha et amerikansk lønnssystem med bonuser. Partiet Venstre som seriøst diskuterer å innføre lavere lønn for flyktninger. Oljepriskrisen, som i første omgang har rammet mange menn, vil i neste omgang sannsynligvis ramme kvinner – og spesielt lavtlønte kvinner - hardere. Ikke fordi det er automatikk i det, men fordi de generelle strukturene og maktforholdene virker sammen.
Tallene som Fellesforbundet har lagt fram i forbindelse med de brutte forhandlingene, illustrerer det kvinnebevegelsen har hevdet i mange år: Forskjellen mellom kvinners og menns lønn blir ikke mindre. På tross av alle fagre løfter, og at LO og NHO (den gang NAF) allerede i 1961 skrev under på avtalen om gradvis innføring av likelønn, så øker forskjellene. De lavtlønte tjener stadig mindre i forhold til det generelle lønnsnivået. I tillegg er det disse gruppene som best kjenner på dårligere arbeidsbetingelser, ufrivillig deltid, manglende beskyttelse og sosial dumping. De er ansatte i varehandelen, de vasker kontorer og hotellrom, de lager og serverer mat. De passer og steller unge og gamle. Innvandrere er godt representert, og de fleste er kvinner. Mange har også omsorg for barn, fattige barn. I hotell- og restaurantbransjen tjener arbeiderne 77 % av en industriarbeiderlønn.
Kvinnearbeid har ikke stor verdi – men skaper store verdier. Streiken blant hotell- og restaurantarbeiderne dreier seg om kroner og ører, og om lokal forhandlingsrett. Men den handler om mer enn det. Vinner de ikke fram, betyr det også at forskjellene mellom folk øker, at enda flere ikke kommer seg inn på boligmarkedet, og at mange ikke kan leve av lønnen sin. Statistisk sentralbyrå la nettopp ut nøkkeltall for likestillingen for 2014 i lettfattelige tall og figurer. Konklusjonen en kan trekke ved å studere disse, er at det største hinderet for et mer likestilt samfunn er at kvinner mangler penger! Enhver streik i kvinnedominerte sektorer, er ikke bare et lærestykke i klassekamp, men også i hvordan patriarkatet fungerer.