Kronikk i Klassekampen av Asta B. Håland, 13. juni 2016
I flere kommunestyrer er skjenkebestemmelsene i disse dager oppe til vurdering. Og det går hardt for seg i avisenes kommentarspalter. Dommen i saken mellom strippeklubben Money Talks og Sandnes kommune, som nå er rettskraftig etter at Høyesterett nektet å ta den opp til doms, har gitt ny dynamikk. Sandnes kommune vant, Gulating lagmannsrett slår entydig og enstemmig fast at politikerne lokalt kan bestemme betingelsene for å få skjenkeløyve. Innlysende egentlig, men virkeligheten er av og til kronglete, og i smått og stort er det kamp om hvem som bestemmer og lager lover. Politikerne eller forvaltningen.
Forhistorien er denne: Da kommunestyret i Larvik sa nei til videre skjenking på strippeklubben Vat i Canet i 2005, ble det anket inn for Fylkesmannen. Juristene hos embetet ga en forvaltningsmessig dom som sa at så langt strakk ikke kommunepolitikernes makt seg. Vedtaket har etterpå vært en pest og plage for oss som mener at seksualisert underholdning er dypt kvinnediskriminerende. Hver gang det i forskjellige kommuner er blitt reist krav om å nekte strippeklubber skjenkebevilling, har lokalpolitikere med henvisning til vedtaket hos Fylkesmannen i Vestfold, blitt rådet av sine egne jurister til ikke å legge seg ut med strippebransjen. Følger politikerne den populistiske folkemening, eller akk og ve, noe som kan tilskrives feministiske pressgrupper, venter uthenging i pressen, rettsaker og store erstatningsbeløp. Har juristene sagt. Jeg har hørt enkelte av dem si det selv.
Og dermed har strippeklubbene kunnet drive på i fred, og endatil ekspandere, med påstand om at her skjer det ingenting ulovlig.
Det sier ganske mye om hva som er viktig og hva som ikke er viktig, også i fagbevegelsen, når etablissementene har fått så liten oppmerksomhet som de har fått. I hvilke andre bransjer får ansatte provisjonslønn i forhold til hvor mye alkohol de klarer å overtale kunden til å kjøpe? I hvilke andre bransjer blir det krevd drikking på jobben hver kveld?
Men, i tillegg til at deler av virksomheter er problematiske når det gjelder både arbeidsmiljø- og alkoholloven, er det andre kostnader. Både for de som stripper, for alle kvinner og for hele samfunnet. Strippeklubber forteller at kvinners kropper er til salgs, som et hvilket som helst objekt, en vare som skal konsumeres sammen med alkohol. Vold mot kvinner, som har et skremmende omfang, også i likestillingslandet Norge, næres av nøyaktig de holdningene som strippeklubber er uttrykk for. Strippeklubber må sees i sammenheng med kvinneundertrykkende strukturer i samfunnet, alt annet vil fremme de profittsøkende kreftene som utnytter kvinnekropp og rådende kjønnsmaktulikhet. Strippeklubber normaliserer seksuell utnyttelse og underordning av kvinner, og i tillegg stenger de deler av det offentlige rommet for alle oss som ikke aksepterer salg av mennesker som fritidsunderholdning.
Det er juni og vi er ferdige med årets russetid og ikke minst årets kvinnefiendtlige russelåter, og kan bare forberede oss på neste vår. Redd Barna advarer i skrivende stund om en praksis blant 14 – 16 åringene der jentene blir presset til å sende intime fotografier av seg selv til kjærester på Instagram. Og der mange av fotografiene deretter blir spredd. Pornokulturen blir i stadig større grad en del av den almene ungdomskulturen. Kampen for et samfunn hvor mennesker ikke kan kjøpes og selges, er kampen for et likeverdig samfunn. At kroppene våre ses på som salgbare varer, har konsekvenser for oss alle. Det preger samfunnet vårt, og det preger livet til alle jenter og kvinner. Et forbud mot strippeklubber vil være en naturlig forlengelse av sexkjøpsloven. Å nekte strippeklubber skjenkebevilling er et viktig og riktig skritt på veien mot et slikt forbud. Det er en liten, men symbolsterk motild mot pornokulturen som også har samfunnsmessige konsekvenser.