Kronikk i Klassekampen av Asta B. Håland, 22. august 2016
«Likestilling er en del av Norges identitet» sto det t i Meld. St.7 (2015-2016), «Likestilling i praksis – Like muligheter for kvinner og menn», som Solveig Horne la fram på vegne av regjeringen i 2015. Samtidig la Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress fram tall som viste at nesten 10 % av norske kvinner har opplevd voldtekt, og for rundt halvparten av disse hadde dette skjedd før de var 18 år. De alarmerende tallene utløste ingen endring i politisk praksis verken hos regjering eller Storting.
Både i 2007 og i 2012 kritiserte FNs kvinnekomité Norges arbeid mot voldtekt. Kvinnekomitéen mente at det manglet forebyggende arbeid og uttrykte stor bekymring både over det høye antallet henleggelser og frifinnelser og de milde straffene som gjerningsmennene i volds- og voldtektssaker får her i landet. FN listet opp tiltak, og sa det var nødvendig med lovendringer, mer forebygging, opplæring av dommere og generelle holdningskampanjer
«Alle» er enige om at voldtekt er en alvorlig forbrytelse, innimellom tas det tiltak: Straffen skjerpes og juryordning endres. Likevel er det veldig få voldtekter som blir anmeldt og enda færre som blir dømt. Det viser seg at voldtekt i praksis er veldig vanskelig, når noen skal gjøres ansvarlige for forbrytelsen. Patriarkatets omsorg for menns ære og fordømmelse av kvinner slår ut i full blomst. «Skikkelige» menn voldtar ikke og «skikkelige» kvinner blir ikke voldtatt. Hvis du framstår som en «skikkelig» mann, er etnisk norsk, pen i tøyet og har familie, har du mest sannsynlig egentlig ikke voldtatt. Eller du mente det iallfall ikke, eller misforsto signalene. Hvis du var full eller rusa, kunne du ikke noe for det. Skal vi ødelegge en skikkelig manns liv bare på grunn av en et øyeblikks ubetenksomhet? For kvinner er det omvendt. Dobbelstandarden kan ikke bli tydeligere. Hemsedal-saken er ikke første, og neppe siste, gangen at patriarkalsk omsorg hos lekdommere og jurymedlemmer sørger for at åpenbare overgripere går fri.
Vi må nesten stille spørsmålet om samfunnet egentlig har som mål å eliminere menns vold mot kvinner? Jeg skiller ikke på politikerne her. Når det gjelder å bekjempe holdninger om menns vold, er syndene jevnt fordelt. Tar politikerne inn over seg omfanget, og de enorme kostnadene omfanget av volden har? I andre spørsmål som blir sett som viktige, bruker myndighetene mye penger – både for å begrense og reparere skadene – og for å opplyse allmennheten. De frivillige organisasjonene som arbeider på feltet blir mobilisert og finansiert for å drive med folkeopplysning, og for å endre folks holdninger, enten det dreier seg om røyking, rus, klima, bistand eller kostholdsråd. Men når det angår menns vold mot kvinner – gjelder ikke det samme. Jeg skriver for min syke mor – og ødelegger kanskje for argumentenes gjennomslagskraft - men det må sies. Det at kvinneorganisasjonene ikke har noen ordentlig finansiering, men blir avspist med knapper og glansbilder – er et symptom på politikernes manglende vilje til å ta problemene innover seg. Det Hemsedalsaken i alle fall har vist oss, er at på dette feltet trengs det mye og hardt holdningsarbeid.
Det er forskjell på menns og kvinners handlingsrom, det er forskjell på menn og kvinners rettigheter, og det er forskjell på hvordan samfunnet bedømmer menn og kvinner. Helt alminnelige menn voldtar helt alminnelige kvinner. Menn voldtar fordi de kan, fordi nettpornoen oppfordrer til gjengvoldtekt og forteller at menn skal tenne på at kvinners grenser tråkkes på og brytes ned, og fordi de til syvende og sist ikke respekterer kvinner, vår integritet, vår ære og våre liv. Det norske samfunnet må slutte å beskytte menn fra å ta ansvar for egne handlinger. At kvinners ikke har rett til et liv uten vold i dette landet, er en hån.
Norge oppfyller ikke sine plikter til å verne om kvinners rett til liv, helse, og et liv uten vold. Etter Hemsedalssaken må vi kunne forlange at politikerne tar kvinners manglende rettsikkerhet på alvor. Skal vi oppnå full likestilling, må vi først slutte å tro at vi har det, og begynne å se ting i sammenheng. Er det en ting det norske Stortinget skal bry seg om i høst, er det å sikre fred, frihet og rettferdighet for alle innbyggere. Vi krever en omfattende handlingsplan som røsker opp i rettsapparatet og får overgripere dømt, som røsker opp i voldtektskulturen og lærer menn å ikke voldta, som røsker opp i kvinneforakten og de grumsete holdningene som klandrer kvinner for vår egen undertrykking. Nok er nok!