Kronikk i Klassekampen av Asta B. Håland, 26. september 2016
I Sverige diskuterer de undertrykkelsen av unge innvandrerkvinner i forstedene, etter at unge kvinner beskriver en hverdag med moralpoliti og hard trakassering dersom de for eksempel går på kafe, ifører seg bluse uten lange armer eller korte skjørt. De unge kvinnene i forstedene hevder at svensk lov ikke beskytter dem, og anklager majoritetsbefolkningen for å ikke bry seg og for å ofre de unge kvinnene på antirasismens alter. Kritikken har ført til harde tak både i kvinneorganisasjoner og politiske partier, med blant annet flere utmeldinger som resultat. De siste månedene har det vært debatt om muslimske kvinners påkledning og integrering også her i landet. Først var det hijaben til rogalandsbunaden som skapte overskrifter, deretter forbudet mot burkini i Frankrike, så hårklipp for hijabister, og nå er det niqaben som et flertall på Stortinget ser ut til å ville forby.
Et av kjernepunktene i patriarkatet er å redusere kvinner til kropp. Deretter kan de forskjellige kulturene enten kle på eller av kroppen, etter hva som skal til for å være en skikkelig kvinne. Store deler av verden driver med det første, i Vesten driver vi mest med det siste. Og vi gjør ofte disse påbudene til vår egen kulturelle, politiske og religiøse eiendom. Mange kvinner står beinhardt på at de har valgt å iføre seg hijab av egen fri vilje. På samme måte som mange kvinner hevder det er et fritt, individuelt valg å kle seg i veldig lite klær. Skal vi tro dem på dette? Selvfølgelig.
Andre kvinner igjen forteller om trassen mot slektninger og naboer som krever tildekning eller mot et overseksualisert samfunn som krever at jenter alltid skal være sexy. Hvordan håndterer vi at samme plagg oppleves befriende for noen og undertrykkende for andre?
Kvinneundertrykking i minoritetsmiljøer opp i mot rasisme og integrering er vanskelig. Ikke i seg selv, det er lett nok. Gjennom krav om tildekking, blir kvinner definert som underordnet og annerledes enn menn. Det er ikke noe problem å ta stilling til hvorvidt kleskoden er undertrykkende. Problemet oppstår i neste fase. Hva gjør vi med det. Skal vi forby små jenter å ha på seg hijab i skolen? Hvordan skal vi i så fall håndheve det, skal de sendes til rektor eller må de sitte igjen? Er det viktigst at jenter lærer seg å svømme, eller er det skolens ansvar å passe på at alle jenter viser mest mulig hud i svømmehallen?
Hijab og burkini er plagg det er latterlig å forby. At kvinner velger å iføre seg dette, er ikke mer underlig enn at kvinner i kristne sekter har langt hår, går med skjørt og synes det er naturlig at kvinner ikke får tale i forsamlingene. Eller for ikke å være så minoritetsorientert, at norske kvinner blir gitt bort av sine fedre til en annen mann på kirkegulvet og deretter helt naturlig skifter til hans etternavn.
Niqab er en helt annen sak. Ikke bare er det et ekstremt produkt av et reaksjonært kvinnesyn som ikke hører hjemme i moderne Norge, men det er veldig ugreit i de fleste sammenhenger at folk ikke viser ansiktet. Vi kan ikke ha lærere, sykepleiere, leger, psykologer eller kundebehandlere i det hele, tror jeg, uten ansikt. Men hvorfor diskuteres nå forbud mot niqab som om det er et alvorlig samfunnsproblem? Når traff du sist en maskert kvinne i kassa på Rema eller på legekontoret? Hvem har interesse av å blåse opp niqab-problematikken, feministene eller rasistene?
For kvinnebevegelsen er det en balansegang hvordan vi skal stille oss til vektleggingen av kvinneunderordningen i minoritetsmiljøer opp imot den generelle undertrykkingen av alle kvinner. Kvinners kropper og kvinners klær er alltid slagmark når menn skal kjempe om ære og dominans. Derfor er vi imot påbud og forbud mot klesplagg, enten det er i religionens eller sekularismens navn. Det hjelper ikke kvinners frigjøringsprosjekt å erstatte ett undertrykkingsregime med et annet.
Vi støtter dem som gjør opprør mot tradisjonelle kjønnsnormer, som feministisk protest, et ønske om å passe inn i det vestlige samfunnet eller personlig frigjøring. Vi kan ikke leve med at de som går foran og moderniserer kulturen, og gjør opprør mot patriarkatets knugende makt ett eneste sekund tviler på at de har vår fulle støtte.