Kronikk av Asta Beate Håland i Klassekampen 17.juli
I fjor satte kommentarene til medlemmer av den såkalte «Mannegruppa Ottar» sinnene i kok hos norske kvinner og ganske mange menn. Omtrent på samme tid lot verden seg sjokkere av Donald Trumps fornedrende uttalelser og seksuelle trakasseringer av kvinner. Denne sommeren har «Langeland-gate » (den tredje i sitt slag) satt seksuell trakassering på dagsorden igjen. Kommentarfeltene har som vanlig vært fulle av sinte menn som hater kvinner som bekjemper trakasseringen. Men noe er likevel nytt. Flere unge kvinner står nå fram med sine historier om seksuell trakassering, i stedet for å skamme seg og kutte studier, slutte jobben eller flytte.
Menn med makt
I fjor satte kommentarene til medlemmer av den såkalte «Mannegruppa Ottar» sinnene i kok hos norske kvinner og ganske mange menn. Omtrent på samme tid lot verden seg sjokkere av Donald Trumps fornedrende uttalelser og seksuelle trakasseringer av kvinner. Denne sommeren har «Langeland-gate » (den tredje i sitt slag) satt seksuell trakassering på dagsorden igjen. Kommentarfeltene har som vanlig vært fulle av sinte menn som hater kvinner som bekjemper trakasseringen. Men noe er likevel nytt. Flere unge kvinner står nå fram med sine historier om seksuell trakassering, i stedet for å skamme seg og kutte studier, slutte jobben eller flytte.
Professor ved Universitetet i Stavanger, Nils Rune Langeland, har altså gjennom lengre tid plaget kvinnelige studenter med meldinger og forespørsler om de eksempelvis vil selge trusene sine eller om de liker å bli slikket i rumpa. Langeland har nå unnskyldt seg for NRK. Men ettersom Langelands seksuelle trakassering har pågått i årevis, uten at arbeidsgiver har stoppet mannen, oppfattes det kanskje som om det er fritt fram å fortsette med sin grensekrenkende atferd. UiS definerer trakasseringene som en personalsak, men det er jo faktisk mer alvorlig enn som så.
En undersøkelse utført av Sentio på vegne av Universitas og Norsk studentorganisasjon (NSO) viser at én av åtte studenter har opplevd uønsket seksuell oppmerksomhet fra en medstudent eller en ansatt ved lærestedet deres. Slike tall viser at seksuell trakassering er et omfattende samfunnsproblem.
En arbeidsgiver har også et særegent ansvar for å forhindre og stanse seksuell trakassering. I arbeidsmiljøloven heter det at arbeidstakere ikke skal utsettes for trakassering eller annen utilbørlig opptreden, og at arbeidet skal legges til rette slik at arbeidstakers integritet og verdighet blir ivaretatt. Nå gjelder ikke arbeidsmiljøloven for studenter, men da må de kunne hente beskyttelse både i Likestillingsloven og i en utdanningsinstitusjon sine etiske retningslinjer. Hvis ikke har ikke studenter noe reelt vern i saker som får store konsekvenser for dem.
Vi må ta inn over oss at seksuell trakassering faktisk er et demokratisk problem; det bidrar til å holde kvinner i en underordnet samfunnsmessig posisjon. For de fleste kvinner er seksuell trakassering av ulike slag et så vanlig innslag i livet vårt at en kanskje ikke tenker over det en gang. Vi kjenner følelsen fra skolegården, på fest, universitetet, eller jobben. For mange kvinner avtar den seksuelle trakasseringen når en selv stiger i status, og blir eldre og får fast jobb. Men vi vet alle at ingen helt slipper unna, og hvis du stikker deg for mye fram, og for eksempel deltar i den offentlige debatten, må du regne med seksuell trakassering som en del av pakka.
Menns seksuelle undertrykking av kvinner er på mange måter patriarkatets kjerneverdi. Patriarkatet bygger på en kjønnsmaktorden der menn og kvinner blir forstått som vesensforskjellige fra hverandre, og der det mannlige er gitt en høyere status enn det kvinnelige. Menn som gruppe har makt over kvinner som gruppe; økonomisk, politisk og seksuelt. Resultatet blir et makthierarki med dominerende menn som blant annet tror at de har tilgang til kvinners kropper. Mannssjåvinister klyper og klår, trakasserer og utøver vold.
Mitt inntrykk er at omfanget og alvorlighetsgraden av seksuell trakassering synes å ha økt de senere åra parallelt med økt pornofisering av populærkulturen. Dessverre finnes det ingen omfangsundersøkelser av seksuell trakassering, så det er vanskelig å bevise. Men det er også vanskelig å se bort fra at pornokulturen fanger menn inn i et verdensbilde med mannlig seksuell dominans fra stadig yngre alder. Konsekvensene er en grenseløs kultur der skillet mellom frivillig sex og overgrep er blitt farlig tynt.
Holdninger og atferd kan endres. For å bli kvitt de diskriminerende holdningene og kvinneforakten den seksuelle trakasseringen bygger på, er det ikke bare nok å bedre seksualundervisningen i skolen for å lære respekt for jenters grenser. Vi venter oss nå at politikerne i valgkampen kappes om å love en nasjonal innsats med nok kraft og prioritering for å stoppe og forebygge seksuell trakassering. Tiltak som bør vurderes er omfangsundersøkelser, nasjonale holdningskampanjer og nettpornofilter.