Kronikk av Asta B. Håland i Klassekampen, 26. november 2018
Så er vi i gang med abortkamp igjen. Erna Solberg fortjener ikke folkets tillit. Første gangen kunne vi kanskje bortforklare henne med at hun ikke visste hva hun rotet seg bort i, denne gangen må vi tro at hun mener det. Selv om hun vet godt at vi ikke kommer til å finne oss i det.
Som sist gang, er ikke spørsmålet egentlig for eller mot abort, men et spørsmål om hvem som skal bestemme. Blir det mer høyverdig og mindre moralsk forkastelig med abort hvis det er samfunnet som gjør valget på vegne av kvinnen? Når kvinnen i det minste må gjennomgå en ydmykende «rettergang» i abortnemnda før hun kan få tilgang på en trygg abort?
Abortkampen har alltid handlet om hvem som skulle ta avgjørelsen. Kvinnen selv eller ei nemnd av leger. Om kvinnen kan og skal ta ansvar for å fatte moralske og livsviktige valg selv, eller om de skal være under kontroll eller formynderi. De som i dag havner i nemndsystemet kjenner dilemmaet på kroppen. Barnet er som regel ønsket og planlagt, og så er det noe som ikke er riktig, som de ikke klarer.
Krf argumenterer med at grensen for livsdyktighet flytter seg og at den medisinske utviklingen går så fort, og at det derfor er viktigere enn før å endre ordlyden i § 2c, men alle vet at dette er vikarierende argumentasjon. Krf er imot all abort, og stilte grunnlovsforslag om å beskytte fosteret fra unnfangelsen av i 2016. Et forslag som er på linje med de mest fundamentalistiske abortmotstanderne i verden, enten disse er i USA, Polen eller Sør-Amerika.
Da de moderne abortlovene ble kjempet fram på 1970-tallet, vant vi fram fordi diskusjonen i all hovedsak handlet om hvem som skulle bestemme. Lovene ble vedtatt i samfunn som allerede aksepterte abort i mange situasjoner, og tallet på abortinngrep økte heller ikke etter at loven var vedtatt.
Abortsøkende kvinner er i dagens Norge de eneste pasientene helsepersonell kan nekte å hjelpe. Dette kan de gjøre på grunnlag av en reservasjonsrett forbeholdt helsepersonell i abort- og genteknologisaker. Disse bestemmelsene har stått i over 40 år, og var en del av det politiske kompromisset som ble inngått for å sukre pillen om selvbestemt abort inntil 12.uke. Bestemmelsen har ikke vært til å rikke, tvert i imot, så har formynderiet i årenes løp blitt utvidet ved å ikke gjøre ny teknologi som (en bestemt type) prøver og tidlig ultralyd tilgjengelige før etter 12 uker. Noe som jo igjen fører til flere seinaborter og bruk av 2c.
Ikke før reservasjonsretten ble synliggjort i praksis for oss alle for fire år siden, da vi oppdaget at bestemmelsen, tolket i sin mest restriktive form tillot fastlegen i Bø å nekte å sette inn spiral. Dommen i forrige måned i arbeidsrettssaken mellom legen og kommunen, ga henne medhold fordi oppsigelsen var et brudd på arbeidskontrakten som var inngått. Men dommen slår også fast at slike kontrakter ikke lenger er lovlige. Så slik sett er det som regel ikke så mye å tape på at reproduktive rettigheter, eller rettere sagt begrensninger på reproduktive rettigheter, blir diskutert.
Fordi motstanden mot kvinners rett til å bestemme over egen kropp, var og er, hard her i landet, fikk Norge selvbestemtabort seinere enn våre naboland, og den ble også mer restriktiv enn i de fleste andre europeiske land, ved å bare tillate selvbestemmelsen fram til 12 uker. Resultatet av en lang kamp, med flere nederlag og kompromisser, ble loven vi har i dag med kvinnelig autonomi fram til uke 12, og nemndbehandling av søknader om abort etter uke 12.
Mange av oss som var med i kampen ønsket også den gang en lengre periode med selvbestemmelse, § 2, a, b og c, som gir adgang til abort etter 12 uke, ble for oss nødparagrafen som gjorde at kompromisset var til å leve med. Nå når regjeringen med Erna Solberg har satt denne i spill, blir vi gjerne med på omkampen.
Et av formålene med den nasjonale protestdagen 17.november, var å minne politiske spinndoktorer og ikke minst politiske kommentatorer på at det finnes flere politiske krefter og aktører enn de politiske partiene. Sosiale bevegelser bør ikke undervurderes som politisk premissleverandør, og kvinnebevegelsen har enorm styrke i denne saken. Og som en klok mann skrev en gang, en ekte bevegelse er mer verd enn et snes politiske programmer.
Til tross for at parolen sist helg var Ikke rør abortloven, er det mange av oss som demonstrerte som gjerne rører ved abortloven slik den er i dag. Vi vil ha vekk nemndene, vi vil ha prøvene som er mulig tilgjengelige og vi vil altså utvide selvbestemmelsen fra uke 12 til uke 18. Vekk med nemndene og utvidet grense for selvbestemmelse til 18 uker blir helt sikkert paroler i mange 8.mars-tog framover.