Med utgangspunkt i det dramatiske Metoo-året 2018, der sykemeldingene på Stortinget florerte for overgrepsanklagede menn, skulle en tro at de andre representantene der ville trø vannet litt forsiktig. Men, nei da, Peter Christian Frølich meldte før jul at han vil ta spørsmålet om reduserte minstestraffer i voldtektssaker inn i regjeringsforhandlingene med KrF, Venstre og Frp. Høyres justispolitiske talsperson begrunner dette med at minstestraffen på tre år er for høy, og fører til at domstolene kvier seg for å dømme i voldtektssaker. Hadde ikke saken vært så alvorlig – kunne vi jo trukket på skuldrene over enda en sjølmelding om hvor lite enkelte forstår av komplekse samfunnsforhold. For lovers viktigste funksjon er etter min mening ikke å få forbrytere dømt – men deres normative virkning. Gjennom lover forteller samfunnet oss hva som ikke er akseptabelt. Gjennom strafferammer forteller samfunnet oss hva som er grovere lovbrudd enn andre. Senkes strafferammen for voldtekt vil Stortinget kort og kort fortelle oss alle at lovbruddet ikke er en så grov forbrytelse.
Forskerne Siri Thoresen og Ole Kristian Hjemdal ved Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress, ga i 2014 ut rapporten Vold og voldtekt i Norge. En nasjonal forekomststudie av vold i et livsløpsperspektiv. I undersøkelsen, der 5000 personer ble intervjuet om voldtekt, sier nesten hver tiende kvinne at de er blitt voldtatt. Nesten hver fjerde kvinne har blitt utsatt for alvorlige seksuelle overgrep, som for eksempel å ha blitt tvunget til beføling av kjønnsorganer ved bruk av makt eller trusler om skade.
Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk oppgir på sine nettsider at over 20 prosent av kvinnene og nesten åtte prosent av mennene har vært utsatt for et seksuelt overgrep før fylte 18 år. Disse tallene har ikke ført til noen endring i politisk praksis i det offentlige Norge.
Anslagsvis 0.6 % av gjerningsmennene blir dømt for en av de groveste forbrytelsen du kan begå. For det første blir uhyre få voldtekter anmeldt, anslagsvis 10 %. Av disse blir det tatt ut tiltale i igjen 10 %. Og av disse er frifinnelsesprosenten på over 30, mot under 7 i andre straffesaker. Med andre ord er voldtekt en forbrytelse som har liten risiko for straff.
Vi kan bare tenke oss ramaskriket dersom vi hadde hatt liknende tall for andre forbrytelser. Da hadde avisspaltene vært fulle av anklager om røverstat med en svært svak statsmakt, eller knapt stat i det hele. Tidligere var det juryordningen (som nå er opphevet) som fikk skylda for de mange frikjennelsene. Men hovedproblemet blir det aldri tatt tak i. Nemlig omfanget. Voldtektstallene er alt for høye, og de går ikke går ned. Situasjonen med de mange voldtektene får bestå i år etter år, uten at det blir gjort noe kraftfullt forsøk på å forebygge. Nå blir det skyldt på feil straffenivå, eller rettere sagt at minstestraffen er satt for høyt. Men det er ikke lovparagrafene som er feil. § 291 i straffeloven kalles gjerne voldtektsparagrafen, og det er denne som har minstestraff – satt av Stortinget – til 3 år. Men dersom domstolene finner denne vanskelig å bruke, i forbindelse med at offeret har vært i en hjelpeløs tilstand, og ikke har synlige fysiske skader, kan § 294, som omhandler grovt uaktsom voldtekt, være til hjelp.
Grovt uaktsom voldtekt straffes med fengsel inntil 10 år i særlig grove tilfeller, men har ingen minstestraff. Heller enn å oppheve minstestraffen i § 291 (eller frifinne) burde man benytte denne bestemmelsen oftere. Vi kan bare spekulere (og det gjør vi) om hvorfor det ikke skjer, eller hvorfor det ikke er en del av diskusjonen.
Det har ikke akkurat manglet på forslag om andre tiltak. De har blitt stilt gjennom utallige demonstrasjoner og markeringer. Alt for å få den patriarkalske voldskulturen opp på den politiske dagsorden, for å få emner som seksualisert vold som del av skolens pensum, for å få omgjort politiets prioriteringer. For å få opplæring av dommere og jurymedlemmer. For å få introduksjonskurs om kjønnsforhold og likestilling for innvandrere. For å få skjerpet og omgjort lovgivingen. For penger til store holdningskampanjer og undervisningsopplegg for skoler og ungdomsmiljøer. Regjering, Storting og lokalpolitikere til å forstå at noe må skje, og at det må skje nå! Så vidt meg bekjent er ikke slike tiltak tema i de pågående regjeringsforhandlingene. Og det sier jo sitt om det prosjektet.