Innlegg i Klassekampen 15. oktober av Asta Beate Håland
Så er det tiden for statsbudsjettet igjen. Regjeringen høvler litt her, bygger mye vei der, og har funnet noen nye ordninger i den eksisterende velferdsstaten de kan behovsprøve og byråkratisere. Kutte litt i støtte til tannregulering her og cøliakirammede der. Det spares ikke så mye penger på dette, men her dreier det seg om retningen og formålet. Kort sagt om ideologi. Regjeringen ønsker å privatisere det meste, og å gjøre tjenester for barn, gamle og syke om til privat profitt. Og som konsekvens av denne ideologien, og all propagandaen som blir pøst ut for formålet. er det helt logisk at Erna Solberg i sommer nok en gang slo frampå å stramme inn på overgangsstønaden til enslige forsørgere. For å tekkes Krf har de ikke tatt andre grep enn å la satsene for barnetrygd, særfradrag for enslige forsørgere og foreldrefradrag stå på stedet hvil, mens barnehageprisen økes i forslaget til budsjett. Men på stedet hvil er ille nok. For dagens regjering ønsker ikke en velferdsstat med rettighetsbaserte ordninger. De ønsker større forskjeller mellom folk.
Som mange andre gode fordelingsordninger kom overgangsstønaden til på 1960-tallet. Stønaden – som i begynnelsen var på generøse 10 år – gjorde det mulig for enslige forsørgere (les: kvinner) å ta utdanning for å forsørge seg selv. For min generasjon var ordningen redningen for mange mødre etter skilsmissen. Jeg kjenner flere som har blitt selvforsørgende med god lønn med hjelp av overgangsstønaden.
Overgangsstønaden har fra 1993 av blitt kuttet i og strammet inn. Den er nå kuttet til maksimalt tre år, og fram til barnet fyller åtte år. Det er med andre ord ikke lenger mulig å gjennomføre høyere utdanning finansiert med overgangsstønad. Den siste innstrammingen i overgangsstønaden kom i 2012 – og begrunnelsen var som alltid å øke yrkesdeltakelsen for kvinner. Det høres jo tilforlatelig ut – vi er jo alle for økt yrkesdeltakelse for kvinner. Og - i tillegg - alle vet at integreringen av innvandrere, er avhengig av at flere kvinner i minoritetsbefolkningen kommer i arbeid, så hensynet til integreringen ble også vektlagt i begrunnelsen den gang da.
Innstrammingen den gang innebar et krav om at mottakere av overgangsstønad skal være i aktivitet fra yngste barn er ett ar, eller har rett til barnehageplass. Aktiviteten må utgjøre minimum 50 prosent av en fulltidsstilling, og dekkes også ved å være aktiv arbeidssøker.
NAV har i en nylig publisert artikkel analysert effektene av denne innstrammingen, og blant annet sett på hvor mange som har måttet gå over på andre trygdeytelser fordi de ikke oppfyller aktivitetskravet.
Det viser seg at sannsynligheten for å motta sosialhjelp blant norskfødte enslige mødre har økt med 70 % siden 2012, mens det har hatt liten innvirkning på enslige mødre med innvandrerbakgrunn.
De mødrene som nå må gå på sosialstønad i stedet for overgangsstønad, er blant de mest sårbare. I tillegg til alt de strever med av helse- og sosiale problemer, som er årsaken til at de ikke klarer å oppfylle aktivitetskravet i utgangspunktet, risikerer de å bli trukket i stønad for barnetrygd, barnebidrag og eventuell hjelp fra familien. Mødre som knapt får endene til å møtes, har ikke overskudd til å ta utdanning eller å planlegge for framtiden. Innsikten om at fattigdom ikke får fram ressursene i folk, var en viktig begrunnelse for innføringen av universelle rettigheter gjennom Folketrygden i sin tid, som Norge innførte på 60-tallet, da vi ikke var et rikt land. Propagandaen nå sier at offentlige velferdsordninger tar arbeidslysten fra folk. Og det er gjentatt så ofte at det nærmest er en sannhet. Det skal lønne seg å arbeide, nemlig! Men vi har ingen bevis for påstanden, det er ikke slik at mennesker i utbygde velferdsstater arbeider mindre enn de gjør i andre land. De nordiske land med godt utbygde velferdsstater har internasjonalt sett høy yrkesdeltaking. Men universelle rettighetsbaserte ordninger har vært under nedbygging siden østblokkens fall.
En velferdsstat må bygge på rettighetsbaserte systemer som alle er tjent med. Det må bygge på ordninger som er så gode at de omfatter alle. Å oppfostre barn er dyrt, og vi har altfor mange fattige barn her i landet. Ved å la barnetrygden stå stille i 22 år er systemet som omfordeler økonomi mellom de som har barn og de som ikke har barn, blitt effektivt undergravd. Gjennom innstramminger i overgangsstønaden undergraves ikke bare kvinnerettigheter, men selve kjernen i velferdsstaten, alt dette mens skattelettelsene flagrer rundt ørene på de rike.