Kronikk av Asta Beate Håland i Klassekampen 5. februar 2018.
Elise Ottesen-Jensen - også kjent som Ottar.
Regjeringen har de siste årene kuttet mye i kriminalomsorgen, samtidig som hundretalls millioner blir brukt til å leie fengselsplasser i Nederland. Køene i domstolene blir lenger enn lange, tilbudene og rehabiliteringen blir dårligere, antall ansatte i forhold til innsatte blir færre. Både innsatte og ansatte kjenner på belastningene. De borgerlige partiene, spesielt Fremskrittspartiets, valgløfter om å ordne opp og sørge for strengere straffer for kriminelle tåler ikke en nærmere granskning. Kriminalpolitikken til de dypblå trenger rett og slett en avledning: De som begår overgrep mot barn er monster, sier justisminister Sylvi Listhaug, og forsvarer uttalelsen med at hun kaller en spade for en spade.
Justisministerens uttalelser har med rette skapt debatt, og jeg håper at hun både har feilberegnet sitt publikum og sin oppslutning. Lengre straff og lettvinte løsninger på svære problemer er jo ellers et av høyre-demagogenes sikreste grep. En mer human kriminalomsorg er det helt andre krefter som har kjempet igjennom. En av Nordens største politiske forbilder, seksualopplyseren, antikrigs- og kvinneforkjemperen Elise Ottesen-Jensen gjorde sin seksualpolitiske debut gjennom et innlegg i avisa Arbeidet i Bergen. Året var 1914, og dette var første gang hun kom i offentlig uvær. Bakgrunnen var en mann i Stavanger som hadde forgrepet seg mot ei jente på to år og smittet henne med en kjønnssykdom. Dommen mannen fikk var på 8 år, og dette forårsaket en heftig diskusjon om strengere straffer og kastrasjon av seksualforbrytere. I dette klimaet skriver unge Elise Ottesen at slike tiltak var virkningsløse, og at staten istedenfor burde skaffe seg en øy, eller ø som det den gang het i avisene. Ved at overgriperne ble plassert på et slikt sted, var samfunnet beskyttet mot flere overgrep, og disse mennene – som jo egentlig var syke og ulykkelige mennesker ifølge Elise - kunne settes til å drive gård så oppholdet nærmest betalte seg selv. Samtidig som de forviste fikk behandling og utviklet seg til bedre mennesker.
Elise Ottesen ble som ventet både utskjelt og gjort narr av. Og «Frøken Ottesens ø» ble snart et begrep både i avisene og de mange lokale revyene. Men hun ga seg ikke. Elise, som visste mer enn de fleste om hvilke overgrep kvinner og barn er utsatt for gjennom sitt livslange engasjement, trodde gjennom hele livet på menneskenes evne til forbedring.
Elise Ottesen-Jensen – kalt Ottar, hadde et stort spenn i sitt engasjement og arbeid. Hun var verdens første kvinnelige sportsjournalist, drev med fredsarbeid og skjulte flyktninger. Det er som seksualopplyser hun er mest kjent. Som aktivist arbeidet hun utrettelig for seksual- og prevensjonsopplysning som var forbudt i Sverige helt fram til 1938. Elise gikk konkret til verks. Taler, bøker og artikler var ikke nok. Hun reiste rundt i hele Sverige med turneer der hun først talte om et lovlig emne, for etterpå å ha ulovlig veiledning og tilpasning av pessar for arbeiderkvinnene på bakrommet. Det er viktig å ha flere tanker i hodet. På tross av at mye av det hun så og opplevde førte til et kraft fullt engasjement for å bedre kvinners liv, mistet hun aldri humanismen av syne.
Planen til Erna Solbergs regjering ser ut til å være det motsatte. Nå skal det reaksjonære teateret ikke lenger bare handle om innvandring og integrasjon, nå skal det omfatte hele justissektoren. Listhaugs monsterutsagn setter også det kollektive hukommelsestapet til Siv Jensen og Frp i et visst lys. Betyr definisjonen til Listhaug at Ulf Leirstein er et monster? Er Fremskrittspartiet og regjeringen enige i lovens definisjon om at 15 åringer er barn? Eller finnes monstrene bare blant dem Listhaug ikke kjenner? Hvor vanskelig er det å få øye på overgriperne i egne rekker?
Feminister er mannens beste venn. Vi tror at nedarvede kjønnsroller og årsakene til at enkelte menn mener de har «rett» til å krenke kvinner og barn kan endres. I motsetning til Justisministeren vil vi ikke avskrive Leirstein som et monster. Men vi trenger bedre strukturer for å beskytte kvinner og barn mot menns vold og overgrep, raske straffereaksjoner og et langsiktig reformarbeid av den enkelte overgriper. Og det koster penger.
