Kronikk i Klassekampen 18. februar 2019 av Asta Beate Håland
«Dette er vårt siste varsel, nå vil vi ha bedre barsel!» runget i mange 8.mars tog i fjor. Mange har hisset seg opp over at fødsels- og barselomsorgen lenge har vært en salderingspost. Vi er nesten blitt immune mot notiser i avisene om fødsler i taxi og langs motorveier. Eller bygging av nye sykehusavdelinger både i Bergen og Stavanger, der kapasiteten er planlagt ut fra at fødende kvinner skal sendes hjem etter få timer. Vi har ropt lenge, men kanskje ikke høyt nok, om at fedre og medmødre må få rett til selvstendig opptjening av foreldrepermisjon, og ikke basert på om mors inntekt før fødselen. Fedrene har i alle fall ikke ropt så høyt. Nå ser vi at lang tids oppdemmet raseri over nedprioritering av fødsels- og barselomsorgen blir blandet sammen med en annen bevegelse, nemlig de som er mot 15 ukers pappaperm. Og jeg kjenner jeg blir urolig. Vi har sett det før. Og vi har hørt argumentene før. Det passer dårlig for menn å være så lenge borte fra jobben for å gjøre omsorgsoppgaver, og mødrene trenger lengre tid borte fra jobben for å kunne vie seg til amming på fulltid.
Gro Harlem Brundtlands regjering hadde i sin tid som uttalt politisk målsetning å få flere kvinner inn i betalt arbeid, for å øke kvinners økonomiske selvstendighet. Det ble både satset på utviding av svangerskapspermisjonen og bygging av barnehager. Barnehageutbyggingen gikk tregt på grunn av kommunal uvilje, men permisjonstiden økte drastisk, fra 18 uker i 1986 til 42 uker med full lønn (eller 52 uker med 80 prosent) i 1993. Samme år, altså i 1993, ble en måneds fedrekvote innført, som en «mild tvang» for å få menn til å ta mer ansvar for omsorgsarbeidet.
Virkningene av denne politikken var store. I 1980 var bare halvparten av mødre med barn under skolepliktig alder i jobb, i 2007 hadde dette økt til over 80 prosent. Men ikke alle var begeistret. Omtrent samtidig som fedrekvoten ble innført, startet flere lokallag av Norges husmorforbund (Nå Kvinne og familieforbundet) kampanje for å innføre kontantstøtte, for «å øke familiens valgfrihet». Denne kampanjen førte blant annet til strid i og rundt 8-marsbevegelsen i Stavanger. Kampen sto om å få krav om kontantstøtte som hovedparole i toget, noe de aldri fikk gjennomslag for. Når det er sagt, sier det mye om styrkeforholdene mellom den organiserte kvinnebevegelsen og den offentlige opinionen at vi som organiserte 8.marstoget, ikke var sterke nok til å nekte Husmorforbundet å møte opp med parolene sine som underparoler. Og underparolene fikk stor oppslutning både i toget og opinionen. Saken ble plukket opp av Krf., som fikk politisk gjennomslag for å innføre kontantstøtten, for å bygge opp under strukturene som holdt kvinnene hjemme.
I tilfelle noen skulle ha glemt det; kontantstøtte er betaling for ikke å bruke offentlige tjenester, nærmere bestemt barnehager. Kontantstøtten ble markedsført som valgfrihet: Mødre kan få lov å velge å være hjemme med små barn. Ordningen er riktignok kjønnsnøytral, men andelen fedre som mottar støtten er minimal. Mange flere med utenlandsk bakgrunn mottar kontantstøtte enn norske. Motstand mot den har vært sterk i kvinnebevegelsen, av samme grunn som den har vært populær i KrF: Kontantstøtten styrker kvinners tilknytning til omsorgsarbeidet og svekker de hjemmeværendes økonomiske selvstendighet.
Kontantstøttedebatten på 90 tallet var svært følelsesladet. I utallige leserinnlegg ble barnehager framstilt som en moderne utgave av Gulag, Husmorforbundet snakket om begrensning av «valgfrihet» og om å bli «tvunget ut i arbeid». Etter at kvinnebevegelsen i Stavanger hadde «vunnet» alle slag om kontantstøtte som krav i kvinnetogene, tapte vi til slutt krigen. Bondevik I regjeringen innførte kontantstøtten i 1998.Politikken for å gjeninnføre familie- og kvinneidealet fra femti- og sekstitallet hadde på det tidspunktet oppslutning langt inn i fagbevegelsen. Og Norge har fram til i dag fortsatt med å bruke milliarder av kroner på å holde kvinner i hjemmet, også i perioder med Arbeiderpartiet og SV i regjering.
Opprør mot svikt og nedprioritering av barselomsorgen er en viktig kvinnesak. Kvinner skal måtte slippe å velge mellom å få barn eller beholde egen helse, og vi forlanger samfunnets solidaritet og beskyttelse når vi påtar oss å føre menneskeheten videre. Samtidig er det et viktig feministisk prosjekt at kvinners rolle i reproduksjonen ikke skal binde oss til omsorgsoppgaver resten av livet. Derfor er det viktig å bekjempe ordninger som bidrar til å forsterke kjønnsrollene når det gjelder omsorgsoppgaver, lønn og arbeidsliv. Kontantstøtte og angrep på fedrekvoten har ingen plass i kvinnekampen.