Kronikk i Klassekampen 1. april 2019 av Asta Beate Håland
I år er det ti år siden sexkjøpsloven ble en del av det norske lovverket. Sexkjøpsloven var en viktig milepæl og jubileet er vel verdt å markere. Norge har i ti år hatt en lov som forbyr å kjøpe seksuelle tjenester, basert på forståelsen at sexkjøp er seksualisert vold og utnytting av ulike maktforhold. Formålet med sexkjøpsloven var å forebygge og redusere menneskehandel, få ned antall kunder og å påvirke holdninger. Loven var basert på erfaringer og innspill fra kvinner som har vært i prostitusjon, og tar deres opplevelser av krenkelser på alvor.
«Den nordiske modellen», som denne lovgivningen blir kalt, sprer om seg, og stadig flere land på flere kontinenter ser til den nordiske prostitusjonslovgivingen. EU-parlamentet og Europarådet vedtok i 2014 å gå inn for den nordiske modellen i EU sine medlemsland, altså tilrå ensidig kriminalisering av kunder og halliker. For loven virker.
Medlemmer av Kvinnegruppa Ottar utenfor Stortinget etter at sexkjøpsloven ble vedtatt i 2008
Prostitusjonspolitikk handler om menneskesyn og kvinnesyn, og har stor innvirkning på hvordan samfunn utvikler seg. En politikk som går ut på å ha områder i det offentlige rom som er forbeholdt menn, der det bare er kvinner til salgs som er velkomne, gjør noe med likeverdet mellom kjønnene, for å si det enkelt. Jeg har bodd en stund i Tyskland, og vet noe om hvor mye krefter det koster å ikke ta innover seg den dagligdagse og nedverdigende handelen med kvinner, som der er normalisert og ikke til å unngå.
Etter ti år er sexkjøpsloven fortsatt omstridt. De nåværende regjeringspartiene utenom Krf, er imot, men også i den rødgrønne regjeringen var det motstand. Derfor har loven aldri blitt fulgt opp med noen holdnings- eller opplysningskampanjer, slik Sverige gjorde da de kriminaliserte sexkjøp ti år før Norge. Exit-programmer mangler, helsetilbudet til prostituerte har blitt svekket og ofre for trafficking får ingen beskyttelse fra den norske staten. I mange politidistrikt har loven knapt blitt håndhevet. Likevel virker den.
Sexkjøpsloven ble i 2014 evaluert av Vista Analyse. Rapporten var forbilledlig klar og slo ettertrykkelig fast at etter bare fem år hadde loven hatt effekt: Omfanget av prostitusjonshandelen hadde minsket, med både færre prostituerte og færre kunder som resultat. Det fantes ingen indikasjoner på økt vold mot prostituerte, og de mente at prostituertes forhandlingsposisjon var styrket overfor kundene, ved at slemme, voldelige og ufine horekunder lettere kunne anmeldes. Sist, men ikke minst: Loven har påvirket folks holdninger, spesielt blant unge menn, til å bli mer negative til sexkjøp.
Ideelt sett skal lover være et uttrykk for «alminnelig rettsoppfatning», en oppsummering av et samfunns moral og maktforhold. Men mange lover, som for eksempel røykeloven, veitrafikkloven, og altså sexkjøpsloven, er også tenkt å ha en normskapende effekt, Ingen har hevdet eller trodd at sexkjøpsloven med et trylleslag skulle stanse all prostitusjon. Men vi har hevdet at en lov om prostitusjon som har et innebygget maktperspektiv, basert på en erkjennelse av de ulike maktforholdene mellom de som er utsatt for prostitusjon og menn som ønsker å kjøpe sex, vil redusere prostitusjonshandlene. trafficking av kvinner over landegrensene spesielt. Og at en slik lov vil fungere normsettende som signal om at kjøp av kvinner ikke er akseptert.
Manglende ressurser til exitprogram, oppholdstillatelse for trafficking-ofre, som gjør kvinner mer utsatt for såkalt «re-trafficking», og instrukser og prioriteringer for politiet, handler om manglende politisk vilje, både fra regjering og storting. Etter ti år med sexkjøpslov, er det på tide å bli ferdig med å diskutere for og mot sexkjøpsloven, men konsentrere oss om å håndheve den ved å bøtelegge horekunder, og samtidig styrke innsatsen overfor de som er utsatt for prostitusjon.