Kronikk av Asta Beate Håland, Klassekampen 2. november 2020
Før Norge fikk selvbestemt abort i 1978, var det ikke uvanlig at norske kvinner dro til Polen for å få utført trygge og legale aborter. Abortloven der hadde fram til 1993 såpass liberale kriterier at de i praksis hadde selvbestemt abort, og de tok gladelig imot kvinner i nød fra land som var mindre heldig stilt.
Etter «murens fall» ble det på 1990-tallet en stor mobilisering fra katolske og konservative krefter for å gjenreise familien og motvirke likestillingen, som de naturligvis mente hadde gått for langt. Fra innskrenkingene i abortloven i 1993 og fram til i dag har polske kvinners liv og rett til frihet vært under konstant angrep. Parlamentet har vedtatt totalforbud mot å gi seksualundervisning og feminister anmeldes for ordensforstyrrelser for å stå på stand og bøtelegges kraftig for demonstrasjoner mot de kvinnefiendtlige lovene.
22. oktober 2020 vil likevel bli stående som en av de mørkeste dagene for polske kvinner. Denne dagen vedtok Polens konstitusjonelle høyesterett at abort på grunn av abnormiteter i fosteret – såkalte eugeniske aborter, er i strid med Polens fire konstitusjonelle rettigheter: retten til liv, menneskeverd, forbudet mot diskriminering og prinsippet om den demokratiske rettsstaten.
Resultatet er at graviditeter der fosterets liv ikke står til å redde nå må fullføres til fødsel slik at barnet kan døpes, gis et navn og gravlegges. Heretter er det bare hvis svangerskapet truer kvinnens liv og helse eller er resultatet av voldtekt eller incest, at det kan være en åpning for legal abort. Siden de fleste helsearbeidere har reservert seg mot å delta i aborter, tar det ofte flere måneder å få utført en legal abort, og da kan det i mange tilfeller være for seint.
Anti-abortbevegelsen samarbeider på tvers av landegrenser og kontinenter. De avholder konferanser og seminarer for å utvikle politikk, skolere deltakere og dele erfaringer. Målet er kjent, nemlig å frata kvinner retten til å bestemme over egen kropp og liv, og med slagordet «Ja til livet!» skaper de inntrykk av kvinner er imot livet og veien er kort til å stemple abortsøkende kvinner som fosterdrepere. Bevegelsen følger tre hovedstrategier for å nå sine mål: begrense abort gjennom å gjøre det ulovlig, begrense abort gjennom reservasjonsrett og på andre måter svekke tilgangen og trakassering og sosial kontroll mot abortsøkende.
I Polen er de plaget med mange slike organisasjoner, som har kjørt en pågående ideologisk kampanje med omformuleringer, agitasjon og propaganda for å påvirke befolkningens, lovgivere og politikeres holdninger og atferd. Gjennom planmessige kampanjer har høyreekstreme og ultrareligiøse konservative lykkes med å gjøre ordet abort så belastet at det nesten er et synonym for barnedrap.
Et lyspunkt i det polske mørket er at kvinnebevegelsen vokser i omfang og styrke. Etter at regjeringen i 2016 startet arbeidet som endte i høyesterett 22.oktober, oppsto en rekke kvinnegrupper og organisasjoner som ville forsvare rettighetene og jobbe for en mer liberal abortlov. Dette startet en ny debatt om abort, der blant annet flere kvinner sto fram med at de hadde tatt abort. De polske kvinnene har arrangert store demonstrasjoner og kvinnestreiker, illegal seksualundervisning og prevensjonsveiledning.
Polen har, som jeg har skrevet før, begynt prosessen med å melde seg ut av den internasjonale kvinnevoldskonvensjonen. Justisminister Zbigniew Ziobro fra Lov- og rettferdighetspartiet begrunnet dette med at konvensjonen er en feministisk konstruksjon som har som mål å rettferdiggjøre en homofil ideologi. Begrunnelsen for å fjerne all tilgang til legale abort, begrunnes delvis på samme måte, men i tillegg skal lovendringen også beskytte den hellige familien. Omtrent det samme som Russland hadde som årsak da de ved å fjerne lovparagrafer igjen ga menn rett til slå kvinner og barn. Den norske kvinnebevegelsen støtter våre polske kampsøstre gjennom demonstrasjoner og nettverk. Kvinner i Polen står nå ovenfor et totalforbud mot abort. Men – Retten til abort er også et klassespørsmål. Hvis du bor i en by og har penger vil du alltid ha tilgang til trygg abort. På landsbygda og i fattigstrøkene i byene er det svært annerledes, spesielt nå med restriksjoner og reiseforbud på grunn av Covid. Fagbevegelsen bør også kjenne sitt ansvar, de polske kvinnene trenger solidaritet og penger.
Vi krever at også Regjeringen åpent fordømmer Polens angrep på kvinners rettigheter etter høyesterettsvedtaket. Norge må gå foran og gi klar tale om at vi ikke kan akseptere at et nært samarbeidsland og naboland nekter kvinner retten til å bestemme over eget liv, helse og egen kropp. Kvinners rettigheter er menneskerettigheter! Regjeringen kan hvis de tørr, bruke EØS-midlene vi er forpliktet gjennom EØS til å gi til formål i Polen som aktiv solidarisk handling.