Kronikk av Asta B. Håland, Klassekampen 14.desember 2020
Mange på venstresida mener fortsatt at kvinnepolitikk er identitetspolitikk og dermed uviktig, feil eller litt latterlig. Politikk handler om viktige saker som klasse og økonomisk fordeling, må vi alle forstå. Den humørløse gnålinga om kjønn og makt, overgrep, seksualitet og urettferdighet ødelegger for saken, venstresida og oss selv. Kunne feministene bare smile litt mer og vært litt hyggelige. Sett litt stort på det, rett og slett.
Påstandene om kvinnesak som mindre viktig har svirret i hodet mitt, mens jeg har lest to av regjeringens forslag til endringer i den norske rettspleien. NOU 2020:5 Likhet for loven – Lov om støtte til rettshjelp og Forslag til ny lov om erstatning fra staten til voldsutsatte. Som titlene antyder handler begge to om størknet politikk, altså juss, og begge handler om penger.
Det som konkret foreslås er å innskrenke ordningen med fri rettshjelp og å heve terskelen for å få eller søke om voldsoffererstatning. I følge Justis- og beredskapsdepartementet vil endingene kunne medføre store innsparinger for staten. Og hvem er det staten skal spare penger på bekostning av?
I samfunnet vi gjorde opprør mot da jeg var ung på 1970-tallet, var ordningene slik at kvinner alltid tapte. Barnehager, skoledagen, arbeidsliv, samskatt og helse- og omsorgsordninger, alt dette hadde oppbygging og mekanismer som førte til at kvinnene tapte.
Faren min, som var født i 1923, kom i stadig tilbake til hvilket politisk og samfunnsmessig under det hadde vært å oppleve at Folketrygden ble innført i 1967. Han fortalte levende om hvordan de eldre kvinnene på Jæren gråt da de for første gang fikk alderspensjon og egne penger i hendene. Ja da, det var selvfølgelig minstepensjon, fordi hele gårdsinntekten var skrevet på deres fedre, menn og sønner, men likevel. Det var egne penger og økonomisk selvstendighet for første gang.
Muligheten til fri rettshjelp bygger på erkjennelsen om at loven ikke er lik for alle , det er innebygget urettferdighet i rettssystemet for eksempel når det gjelder kjønn og klasse. En viktig grunn for å innføre bestemmelsen om rett til gratis advokathjelp før anmeldelse, var blant annet at det er store mørketall når det gjelder seksuelle overgrep. Kvinnebevegelsen har kjempet for utjevnende ordninger, som overgangsstønad, juridisk og økonomisk støtte til ofre for overgrep og de med liten eller ingen inntekt; altså rett til bistandsadvokat og fri rettshjelp. For ofre for vold og overgrep, betyr voldsoffererstatning fra staten både en annerkjennelse av at de har blitt utsatt for urett og en økonomisk mulighet til å komme seg videre i livet. Men nå skal det vekk, for her skal det spares! Vi har en regjering med ideologiske motiv, som stadig angriper grunnmuren vi alle står på.
Høyre og regjeringen har ikke lagt skjul på sine planer: De vil bygge ned staten og offentlig sektor, og selge ut vår felles eiendom til spekulanter og private, enten det gjelder naturressurser, olje eller eiendomsselskap. Og sist, men absolutt ikke minst, vil de øke forskjellene mellom folk. Det skal lønne seg å arbeide heter det, mens de forsvarer alle sine budsjettkutt: i NAV-stønader, i formueskatten, i støtten til barnebriller og barnetillegget til uføre.
Nå har regjeringen Solberg i tillegg dårlig tid, for etter sju år med Høyrestyre kan det se ut til at en æra snart er over. Nå gjelder det å klemme så hardt på den metaforiske tannpastatuben til Linda Helleland at det blir vanskelig å få tilbake innholdet.
Arbeiderbevegelsen og kvinnebevegelsen er ikke alltid samstemte, det er ikke til å komme forbi at fagforeninger og partier har en tung patriarkalsk historie. Men i vårt land har bevegelsene vært enige om virkemidler, det gjelder å skape endringer for de mange. Nå har regjeringspartiene sluttet seg til den visjonen, bare med motsatt fortegn. De ønsker å innskrenke rettighetene og mulighetene til kvinner flest. Forslagene til innskrenkninger i statens utgifter til rettferdig rettspleie som nå ligger på bordet er helt konkret og praktisk klasse- og kjønnspolitikk.
