Kronikk av Asta Beate Håland, Klassekampen 25. januar 2021
Det er blitt åpenbart for de fleste at når skoler og fritidstilbud stenger, slår det forskjellig ut for dem som bor i en trang leilighet enn for dem i hus med hage. Hjemmekontor for å unngå smitte er heller ikke tiltak som er mulig for alle. Verken sjåfører, hjelpepleiere eller dem som henter søppel kan gjøre jobben sin hjemmefra.
I de fleste kriser, enten det er pandemi, krig eller naturkatastrofe, forsterkes ulikheter, urettferdighet og maktstrukturer. Koronaen har med stor tydelighet vist oss hvilke yrker som er samfunnskritiske og absolutt nødvendige, selv om det ikke vises på lønnsstatistikken. Selv når hele samfunnet stenges ned, som det har gjort i mange land og i osloområdet nå, må de som arbeider med matforsyning, medisiner og helsetjenester likevel gå på jobb. Også renholdere må i mange tilfeller jobbe mer enn vanlig i disse dager.
Hvorfor er helsesektoren plaget med små stillingsbrøker og tilkallingsvakter? Hvorfor er stillingene som tilbys her basert på minstestandarder for bemanning, sånn at grunnstillingene er på 12,5 og 41,2 prosent og det er kamp om ekstravaktene? Jeg er sikker på at sykepleiere kunne brukt mye tid på forebygging, opplysningsarbeid og kontroll. Kanskje trent litt også, hadde arbeidet vært organisert slik. Og vi ville hatt et helsevesen som hadde kapasitet til å håndtere, om ikke en hel koronapandemi, så iallfall vanlige pasientbehov og kanskje et par uforutsette utfordringer.
Den pågående pandemien har satt søkelyset på den bedriftsøkonomiske organiseringen i helsevesenet, der driften skal lønne seg og kvinner er billig arbeidskraft. I Sverige har vi sett skrekkeksempelet på at små stillingsprosenter, for liten bemanning og elendig lønn gjorde at mange i eldreomsorgen hadde flere jobber på ulike institusjoner, der de spredde smitten rundt. Deltidsstillinger har så langt ført til tusenvis av dødsfall på svenske sykehjem. Men det viktigste spørsmålet står fortsatt ubesvart. Hvordan kan vi som samfunn tillate slikt?
Pandemien burde ikke bare rette søkelyset mot den kjønnede organiseringen av helse og omsorg, men mot hele det kjønnsdelte livet vårt. Noe det er viktig å framheve nå når utvikling av vaksiner gjør at vi kan se en ende på denne runden med pandemi. For selv om vi snart kan gå ut og omgås andre, vil virkningene av den økonomiske krisen høyst sannsynlig vare lenge, og kjønn vil være vel så definerende som klasse. I store deler av verden lever mange fremdeles med konsekvensene av den økonomiske kollapsen i 2008. Og nå kommer de økonomiske virkningene av koronaen i tillegg til dette. Massearbeidsløshet og utenforskap blir en realitet.
Kvinner har større risiko for fattigdom enn menn, spesielt hvis de har omsorg for barn, fordi kvinner generelt har mindre økonomisk sikkerhetsnett enn menn. I Europa gjør kjønnsforskjeller i lønnsnivå og tilknytning til arbeidslivet at kjønn får store økonomiske utslag ved arbeidsledighet, sykelønn og pensjon. Kutt i offentlige tjenester rammer kvinner ekstra hardt, for arbeidet forsvinner jo ikke. Noen må ta seg av barn, gamle og syke, og i praksis betyr det ofte at kvinnene må gjøre dette arbeidet privat og uten lønn.
Og så er det volden, som følger alle kriser. Mediene er mest opptatt av smittetall, dødsrater og vaksiner, så vi får informasjon om volden i små notiser. Mange land, melder om en epidemisk økning i vold og overgrep mot kvinner og barn. Anrop til krisetelefoner i Russland har mer enn doblet seg. I Sør-Afrika rapporterer politiet om økt vold mot kvinner og barn. Storbritannia melder at drap på kvinner har økt med 40 prosent. Eller slik det sto i avisen jeg leste, det blir nå drept 5 kvinner i uken mot normalt 3. Økningen er så dramatisk at FN kaller det for skyggepandemien. Samtidig som mange kvinner har fått dårligere økonomisk mulighet til å bryte ut av et voldelig samliv.
Det er bare å krysse fingrene for at pandemien slås tilbake i 2021 og at den globale kvinnebevegelsen styrker seg, for her blir det behov for kamp!