Kronikk av Asta Beate Håland i Klassekampen 11. mai 2020
Også for oss antikapitalister, er det slående med hvilken selvfølge mektige menn driver med sitt.
I Glasgow ligger en av Storbritannias eldste og mest berømte puber. Guidene på turistbussene peker med latter og iver ut puben som oppnådde berømmelse, ikke fordi den var spesielt gammel eller spesielt flott, men fordi det var den siste puben i Storbritannia som bare aksepterte et mannlig klientell.
Eierne av puben strittet imot og nektet å gi seg da den britiske likestillingsloven påla alle serveringsteder å åpne opp for begge kjønn. Helt fram til det store slaget i 1977, da en gruppe vel forberedte kvinner stormet inn og lenket seg fast. Bannere og journalister hadde de også med seg. Oppstusset, opinionen og kundegrunnlaget tvang deretter eierne til å åpne opp også for kvinner. Men ydmykelsen ved å måtte slippe til kvinner var sikkert tung å svelge. En æra var over, gentlemennenes selvfølgelige utestengelse av kvinner var plutselig ikke gangbart lenger.
For oss som er opptatt av og snakket om klasser, patriarkatet og mannlige nettverk, har de siste ukene vært riktig interessante. Hemmelige søkere som sjef for oljefondet. En Næringsminister som lager seg oppdrag i USA for å delta på et om ikke hemmelig, så i alle fall en smule bortgjemt luksusseminar. Slik jeg forstår direktøren for Norges bank, Øystein Olsen, mener han oppriktig at alle gode og respektable forretningsmenn har kontoer og virksomhet på Caymen Island eller i andre skatteparadis. At den nyansatte sjefen for vårt oljefond driver med slikt, er visst virkelig ikke noe å bry seg om, i alle fall ikke for den gemene hop som ikke har greie på kapitalistisk virksomhet.
I Tangen-saken er de fleste involverte menn. Rike menn, innflytelsesrike menn, korrumperte menn. Noen kvinner klarte riktignok å snike seg med i kraft av sine posisjoner, og andre deltok som koner. Og i disse kretsene vi snakker om her, de kretsene som på helt naturlig vis driver med skatteplanlegging og har virksomhet i skatteparadiser, er ikke det en selvfølge har vi forstått.
Like før skandalen i Norges bank ble rullet opp, fikk vi litt innsyn i hva som foregår i herreklubben Det norske selskap, blant innvidde kalt Norsken. Klubben med hele den rike mannlige eliten som medlemmer, 1200 i tallet får vi opplyst, klarte også å gjøre seg berømte ved å ikke slippe til kvinner.
Jeg har ikke studert medlemslisten i Det norske selskap, men stoler på medias opplysninger om at blant alle de mektige og rike er også Kjell Inge Røkke, Stein Erik Hagen, Helge Lund, Jens Ulltveit-Moe, Rolv-Erik Ryssdal, Fabian Stang, Kåre Willoch og Leif Ove Andsnes medlemmer. I tillegg til Leopold Løvenskiold og Christian Ringnes og Cato Schiøtz.
De tre sistnevnte er i kjernen på konflikten som har gitt oss litt innsyn, den handler om Norsken skal åpne opp for kvinnelig medlemskap sånn ca. 250 år etter at foreningen ble dannet og mer enn 40 år etter likestillingsloven. Godseier Løvenskiold forlanger at Cato Schiøtz og Christian Ringnes skal ekskluderes etter at de stilte opp på Dagsnytt 18 og støttet kvinnelig medlemskap i foreningen.
I Norge i dag er ni av ti administrerende direktører i norsk næringslivet menn. Det er kanskje ikke en tilfeldighet at ingen kvinner søkte stillingen som ny sjef for oljefondet. Likestilling er grunnleggende et spørsmål om demokrati, og spørsmålet som ligger i bunnen er om dette er strukturelt eller fritt valg. Det berømte glasstaket består ofte av et slike mannlige nettverk som har blitt vist fram i det siste, som går god for hverandre, dekker hverandre og ansetter hverandre.
Med den største selvfølge ekskluderes kvinner, allmuen og nasjonen. De mennene som har vært mest investert i de gamle tradisjonene, sliter fortsatt med å se hva som er problemet med dette. Det er så rent og ryddig og ikke minst helt nødvendig.
I Det norske selskap skjer det nok ikke et opprør som på baren i Glasgow i 1977. Vi som er i den organiserte delen av kvinnebevegelsen lar overklassen styre med sitt, og vil neppe prioritere å lufte lokalene, eller storme dem slik de skotske feministene gjorde. De kvinnene som sitter forsmådd og utelatt fra den styrende eliten, er altfor dannet og forsiktige til å foreta seg noe slikt.
