Kronikk av Asta B. Håland i Klassekampen 29.juni 2020
Men her komme me de umulige
hånd i hånd med de utrolige….
Dette skrev Gunnar Roaldkvam i en hyllest til aktivistene på 1970- tallet, som godt oppsummerte tidens ånd. Det var ikke en sak for liten, og ikke noe som var for stort i datidens sosiale bevegelser. Det var klassekamp og ville streiker, det var Mardøla og naturvern. Kvinnefrigjøring og abortkamp. Boikott av
Apartheidstater og antiimperialisme, nei til krig og våpenkappløp. Det var Black Power og distriktspolitikk og katt og kaniner på landet. Altavassdraget og samenes rettigheter. Kamp mot kristne fundamentalister, pornokamp og homofil frigjøring.
I Norge var samboerskap forbudt til 1968 og mannlig homofili kriminalisert fram til 1972. Å være ugift mor var et liv i fattigdom og utstøtelse. Opprøret var helt nødvendig. At det ikke lenger er vanskelig å være samboere eller enslig mor, og at homofile har samme rettigheter som heterofile
skulle bare mangle og blir ikke alltid reflektert over i samme grad. Begge deler er tett forbundet med en fremgangsrik kvinnebevegelse.
Det er igjen urolige tider. Det er igjen umulige tider. Under den verste pandemien på 100 år, protesteres det i gatene i verdens store og små
byer. I USA har det blitt demonstrert hver dag i flere uker. Mange har rett og slett fått nok av både den strukturelle og hverdagslige rasismen og symbolene på denne som står på sokkel på mange kontinenter. Og kampen mot rasismen er
ikke alene om å mobilisere globalt. Klimakrise og miljøkamp, Metoo, mangel på abortrettigheter og vold mot kvinner har de siste årene brakt millioner ut i
gatene. Også nå i det siste, der de mange kvinnedrapene under månedene med sosial isolasjon har brakt demonstranter ut på gatene i land som Sør-Afrika og Israel.
Like forutsigbart som alltid, er sinnet mot de som demonstrerte mot rasisme og urettferdighet, tenk å prioritere politisk engasjement i koronaens tid! Lysløypa og utelivet kan tolereres, det er trass alt penger involvert, men å demonstrere for sine meninger er ikke akseptabelt nå, demokratiet får vente. De mange reaksjonene på sosiale medier, etter demonstrasjonene i Oslo og de andre storbyene for et par uker siden, er en studie verd!
Altaaksjonene – boikottaksjoner mot Sør-Afrika eller Israel – jeg kan nevne i fleng, men det er stort sett samme historie: Demonstranten har gjort feil, er feil, skulle tatt seg sammen, Smilt mer, ikke vært så sinte, formulert seg bedre. Forholdt seg med respekt til landets myndigheter. I konsentrat og kort sagt, rett og slett holdt seg hjemme og ikke demonstrert. Protester er nytteløse og feil, og blir gjerne stemplet som bakstreversk eller populistisk, enten det dreier seg om protester mot vindkraftutbygging i Norge, eller de gule vestenes protester mot fattigdom og økte forskjeller i Frankrike.
Men historien burde ha lært oss at sosiale bevegelser ikke lar seg ikke stoppe. Da Erna Solberg ville kjøpslå med KrF om aborten måtte folk ut i gatene. Når fødetilbudet svekkes tilstrekkelig, må folk protestere. Når barna dør på skoleveien, blir det trafikkaksjoner. Når damer blir trakassert igjen og igjen, MÅ de til slutt reagere. Når så-og-så mange svarte blir drept av politiet i USA MÅ folk ut i gatene. Korona eller ikke korona. Og folk er rasende. De lar seg ikke stoppe. Sosiale bevegelser må komme igjen og
igjen. Metodene er ulike. De er avhengige av kreativitet, raseri, tidspunkt, ledelse og organisering. Noe treffer så godt at folk bare hiver seg på, som Metoo, som bunadsgeriljaen, som skolestreik for miljøet. Noe er styrt av raseri.
Da kan politikerne og reklamefolka og journalistene si så mye de vil at folk burde smile og gjøre noe annet, og menn blir også voldtatt, og kvinner slår også, og all lives matter. Vi som tror på sosiale bevegelser og
folkelig opprør, vi tror på organisering og nitidig arbeid. Vi er dritlei av å bli fortalt at vi burde gjøre ting annerledes. For som Gunnar Ralkvam fortsatte sitatet i begynnelsen av denne teksten: Me ska få te det umuliga og me må gjørr det utroliga.