Innlegg av Ane Stø, Klassekampen 6. august 2020
Leder i Skeivt utvalg i Rødt, Anne-Marith Rasmussen, følger i Klassekampen 25. juli opp en trend som dessverre er økende på venstresida: Nok en gang er det den organiserte kvinnebevegelsen som blir skyteskive når det skal markeres solidaritet med transpersoner. Men er det virkelig kvinnebevegelsen som er samfunnets største utøvere av transfobi? Er det vi som hetser og plager, voldtar og slår transpersoner?
Selvsagt ikke. Ikke bare er det stort sett menn som står for slike overgrep: Kvinnebevegelsen har alltid kjempet mot trange kjønnsroller og for mulighet til å velge sitt eget liv, uavhengig av kjønnstilhørighet. Dette inkluderer transpersoner.
Kvinnebevegelsens forbrytelse består ifølge Rasmussen av at vi har våget å ta tak i noen utfordringer ved loven om juridisk kjønn. Loven fra 2016 gir mulighet for å endre kjønnskategori i Folkeregisteret uten krav
til hormonbehandling, kirurgiske inngrep eller på andre måter endre sitt kjønnsuttrykk. Denne loven var en milepæl for dem som opplever å ha en annen kjønnsidentitet enn den de ble definert som ved fødselen. Som feminister gleder vi oss over at en marginalisert gruppe opplever aksept og muligheten til et lettere liv.
Kvinnegruppa Ottar mener likevel at loven ikke var godt nok forberedt. Det er for eksempel uklart hvilke garderober personer som har skiftet juridisk kjønn, men ikke gjennomført kjønnskorrigerende behandling,
skal bruke. Det er også behov for skjerming av kvinner i særlig sårbare situasjoner, som krisesentre, innsatte i fengsel, eller pasienter på sykehus. Hvordan kan vi vite at en dømt voldtektsforbryter som krever å sone sammen med kvinner, faktisk ER trans, når alt som skal til er å krysse av på et skjema?
Kvinner i konkrete, ubehagelige situasjoner, vet ikke hvilket juridisk kjønn vi står overfor. Det er i dag umulig å vite om du bryter loven om juridisk kjønn, og hvis vi ikke kan problematisere dette, risikerer vi at kvinner ikke tør å si ifra når menn invaderer vår intime sfære. For deler av transbevegelsen er slike problemstillinger små og ubetydelige, for kvinnebevegelsen er kvinners rett til trygghet et viktig politisk spørsmål.
I den virkelige verden er det ofte sånn at ulike rettferdige hensyn må veies mot hverandre. Kvinnegruppa Ottar ønsker gode, pragmatiske løsninger som ivaretar tryggheten til både kvinner og transpersoner.