Kronikk i Stavanger Aftenblad av Asta Beate Håland 19.juni 1997
Forskningen som forteller om et sosialt gen hos jentene, biter ikke på meg - den passer så altfor godt inn i tiden, da trenger vi ikke forandre noe, da er alt natur
Jeg tilhører ikke dem som tror kvinner og menn blir født særlig forskjellige. Gjennom sosialisering, kjønnsroller og arbeidsdeling blir vi skapt som mann og kvinne. Dette er jeg igrunnen overbevist om, sjøl om det for tida er høyeste mote å finne biologiske forklaringer på forskjellene mellom folk. I USA har noen til og med funnet ut at det er naturlig at de fattige er fattige. De er nemlig mindre intelligente enn dem som ikke bor i slummen. Tenk det, at folk blir dummere av å være fattige og ikke få utdannelse!
Da Cecilie Thoresen som første kvinne fikk lov til å begynne på Universitetet, studerte hun realfag. Det var naturlig, for under Embetmannsstaten var det fag som Teologi og Filologi som ga makt, lønn og innflytelse, og da passet de små, enkle, og akk så forskjellige fra mannens, kvinnehjernene, best til å studere enkle fag som matematikk og fysikk. Kvinnehjernen var ikke skapt til slike vanskelige fag som latin og språk. Så enkelt var det da, og så enkelt er det nå.
For da matematikk og fysikk ble fag som ga makt og innflytelse, under og etter industrialiseringen av Norge, gikk kvinnehjernene gjennom en total omveltning, og passet ikke lenger til slike harde fag. Hvis vi endelig insisterte på å utdanne hjernen i det hele tatt, så måtte det bli språk, samfunnsfag og filosofi. Og til langt opp på 60-tallet var matematikkpensumet i grunnskolen enklere for jenter enn det var for gutter! På femti- og sekstitallet var egentlig ikke hjernen vår skapt for arbeidslivet engang. Intellektet til kvinner var biologisk programmert til å se etter barn og mann, stelle hus og hjem, og hvem trenger skolegang til slikt. Som alle ser, er det enkel og uimotståelig logikk bakom alt. Men ingen skal si at hjernen vår ikke er fleksibel. Eller at propaganda ikke virker. Mens yrkesaktiviteten blant gifte kvinner var 30 prosent ved århundreskiftet, hadde 9,5 prosent av gifte kvinner arbeid utenfor hjemmet i 1960.
Etter krigen var det enorme kampanjer både i England og USA for å få kvinnene ut av fabrikkene og tilbake til hjemmene, for å få plass til de hjemvendte soldatene. Denne propagandaen fikk vi med på kjøpet av Marshallhjelp og amerikansk filmindustri. Og akkurat som hjerne- og genforskerne nå produserer populære teorier om forskjellene mellom kjønnene, avløste prester, leger, psykologer og andre autoritetspersoner på femti- og sekstitallet hverandre, med liknende utsagn og forskning om morsrollen.
Manglende morskontakt kunne føre til følelsesmessige forstyrrelser senere i livet, ble det sagt. Til utilstrekkelig interesse for skolearbeid, dårlig tilpasning til voksenlivet og kriminalitet. Den offentlige kritikk av yrkeskvinnen var sterk. En mor i yrkeslivet var en person som sviktet sin oppgave som hustru og mor. Et misunnelig og egoistisk vesen. I 1968 skapte lagdommer Lars Labee-Lund, som da var kriminalsjef i Oslo, livlig debatt da han i et foredrag uttalte at det var tydelige forbindelser mellom ødelagte hjem og ungdomskriminaliteten. Han ville i den forbindelse, sa han, anbefale at ingen mor tok arbeid utenfor hjemmet før barna var fylt 15 år. Litt intensiv lesning av vår nære historie, er en god kur mot å tro på den frie og uavhengige forskningen.
For enten det er hjerne- eller genforskere som legger fram nye, moderne og svært passende teorier om forskjeller mellom kvinner og menn, enten det gjelder forskjeller i høyre og venstre hjernehalvdel, eller det siste nye; et sosialt gen hos jentene, så biter det ikke på meg. Den slags forskning passer så altfor godt inn i tiden. Da trenger vi ikke å forandre noe, da er alt natur. At menneskene er svært forskjellige fra den tida da vi streifte rundt på jakt i urskogene, og at ingen egentlig har lyst til å vende tilbake til de grusomme og slitsomme delene av naturen, plager tydeligvis ikke disse forskerne. På liknende måte som den sosialmedisinske forskningen om raseforskjeller i mellomkrigstida heller ikke plaget så mange.