Innlegg i Stavanger Aftenblad (?) av Asta Beate Håland, november 2004
Som Marie Rein Bore omtalte i politisk kommentar lørdag 30. oktober har vi i kvinnegruppa Ottar brutt ut av samarbeidskomiteen i forbindelse med markeringen av 25 november. Denne dagen blir verden over markert som internasjonal dag mot vold mot kvinner. Marie Rein Bore har oppfattet poenget helt korrekt i sin kommentar: Bakgrunnen er at Amnesty ikke definerer prostitusjon som vold mot kvinner. At Amnesty ikke har villet ta stilling til prostitusjon har vi for så vidt visst om i flere år, og vi har likevel samarbeidet med organisasjonen. Årsaken til årets konflikt ligger i en annen handling, nemlig at Amnesty i september tildelte sin første menneskerettighetspris til lederen av Pro-senteret, Liv Jessen.
Å gi en menneskerettighetspris til Liv Jessen er å ta stilling. Å tildele en slik pris er å bedrive politikk! Liv Jessen er her i landet en forkjemper for å opprettholde det politisk konstruerte skillet mellom tvungen og frivillig prostitusjon. Liv Jessen er den fremste talsperson i pressen for å gjøre prostitusjon akseptert og normalt. Vi vet at Liv Jessen nytter sin stilling som leder av det statlige kompetanseorganet Prosenteret til å arbeide sammen med den europeiske prostitusjonslobbyen. Det fullfinansierte statlige kompetansesenteret får til og med ekstra bevilgninger fra EU gjennom dette samarbeidet.
Det kan hende Amnesty ikke visste hva de gjorde da de tildelte denne prisen til Liv Jessen. Mye av de svarene de har gitt på kritikk, både i brev og i pressen, kan tyde på det. Men da må de, slik situasjonen er, innrømme mangelen på kunnskap. Alternativet, at de visste akkurat hva de gjorde, er atskillig verre. Da har Amnesty tatt stilling på feil side i et av de mest brennbare temaene i internasjonal kvinne- og menneskerettighetskamp.
FN har slått fast at den moderne slavehandelen, altså kvinner og barn solgt til porno- og prostitusjonsindustrien, nå har et større omfang enn slavehandelen fra Afrika i sin tid hadde. Den organiserte kjønnshandelen blir ikke bare tolerert, men også aktivt fremmet i de fleste land. Og ingenting tyder på at tendensen skal brytes. Snarere tvert imot. Flere forslag om å legge forholdene til rette for offentlig prostitusjon har ført til at FN i flere rapporter har omtalt problemet med prostitusjonslobbyen som sprer seg i Europa. Lobbyen består i første rekke av tyske og nederlandske såkalt frivillige organisasjoner, som med myndighetenes aktive støtte arbeider for å legalisere kopleri og for innføring av offentlige bordeller som i Nederland og i Tyskland.
FN er tindrende klare og definerer prostitusjon som vår tids slaveri. FN-konvensjonen fra 1949 omhandler bekjempelse av handel med personer og utnyttelse av andres prostitusjon. Denne konvensjonen skiller ikke mellom tvungen og frivillig prostitusjon.
Støtter Amnesty FN i dette spørsmålet? Eller har Amnesty en egen definisjon som skiller seg fra FN sin? Mye kan tyde på det, for slik Amnesty for tiden uttaler seg, minner det mer om å arbeide for at slavene skal piskes mindre enn for å oppheve slaveriet.
Da Amnesty startet sin kampanje ”Stopp volden mot kvinner” og inviterte til samarbeid, uten å inkludere prostitusjon i voldsbegrepet sitt, kjøpte vi det. Vi forsto at en forsiktig organisasjon som Amnesty ikke ønsket å begi seg inn på den internasjonale slagmarken som kampen om prostitusjonen er. Og på tross av at vi, det vil si den politiske kvinnebevegelsen, har brukt mye tid og krefter på nettopp dette, å få prostitusjon inn i definisjonen av vold mot kvinner, gikk vi inn i samarbeidet med de utfordringer og begrensninger dette sjølsagt medførte for oss.
Amnesty begrunner selv prisen med Liv Jessens arbeid for de prostituertes rettigheter. Rettigheter til hva? Til å fortsette å prostituere seg? Til å øke den framtidige rekrutteringen av prostiuerte? Amnesty løper Prosenterets ærend som nasjonale håndlangere for prostitusjonslobbyen i Europa.
Det tok lang tid fra Amnesty International ble stiftet til de forsto at å arbeide mot kjønnlemlestelse, enkebrenning og privat vold mot kvinner burde vektlegges i deres arbeid for menneskerettigheter. At prostitusjon er vår tids slavehandel har de tydeligvis ennå ikke forstått. Å være på kollisjonskurs med kvinnebevegelsen er ikke noe å skryte av for en menneskerettighetsorganisasjon.. Få, om noen, har betydd mer for styrking av menneskerettighetene enn kvinnebevegelsen.