Det er vanskelig når historia gjenfortelles av noen som ikke var med.
Kronikk i Klassekampen av Asta B. Håland og Leikny Øgrim, torsdag 1. juli, 2004
«I Norge er det anslått at mellom 10 og 15 prosent av menn har vært eller er horekunder»
«Vi må ta utgangspunkt i det kollektive når vi tar politiske standpunkt og ikke det individuelle»
Våre1989 lagde og arrangerte Kvinnefronten i Stavanger og Sandnes en stor utstilling om dagligvareporno. Utstillingen hadde 10.000 besøkende i Stavanger. Våren var preget av møter og arrangementer samt aksjonen «Gjør Rogaland pornofritt» sammen med biskop og kirke. Stor suksess altså, og nå skulle utstillingen på turne. Turneen utviklet seg ? noe overraskende ? til et bikkjeslagsmål om politiske linjer. Disse ytret seg som for eller mot sladding, for eller mot samarbeid med kirke og biskoper, for eller mot Cupido og pornofilm for kvinner, for eller mot aksjoner mot bordeller. Uenighetene endte med brudd i Kvinnefronten og dannelsen av kvinnegruppa Ottar i 1991.
Vi har lagt det bak oss, vi definerer ikke oss sjøl som utbrytergruppe av Kvinnefronten lengre. Vi har vår egen identitet, plattform og politikk. Mangt er likt det vi engang sprang ut fra, men mye skiller seg også fra det vi engang var. Når det er sagt: Mye historie og sjølforståelse ligger i disse årene med strid, sikkert både for Ottar og Kvinnefronten. Det burde sikkert vært oppsummert, kanskje til og med forsket på, men vi har ikke lenger behov for å diskutere snøen som falt i fjor. Men det blir vanskeligere når historia forsøksvis gjenfortelles av noen som ikke var med, og som fortolker etter eget forgodtbefinnende.
Martine Aurdals magasinartikkel i Klassekampen 12. juni tar utgangspunkt i to møter Kvinnegruppa Ottar og AUF arrangerte 9. juni. Innlederne kom fra Sverige og presenterte deres erfaringer med forbud mot horekunderi. Disse møtene er grunnlaget for den fire sider lange artikkelen i Klassekampen 12. juni. Det merkverdige er at omtrent hver eneste feminist i Norges land, bortsett fra møtearrangørene og innlederne, er intervjuet. Ikke nok med det, når det refereres til hva Ottar mener, blir det ikke nevnt hva vi sa på disse møtene, men til hva journalisten mener Marte Stubberød Eielsen i boka Femkamp har fortolket, blant annet ut fra en artikkel undertegnede hadde i Røde Fane i 1997(!).
Journalistens personlige standpunkt framtrer med forbausende klarhet i noe som teknisk sett skal være en reportasje. Aurdal hevder at Ottar har gått svært langt i å sette likhetstegn mellom prostituerte og streikebrytere. Et feilaktig gjengitt sitat fra undertegnede er grunnlaget for denne påstanden. Her følger det aktuelle sitatet, så kan leserne dømme sjøl:
«Det er ikke hyggelig å være hore, når noen står utafor og roper. Horene liker det ikke. Det tar kundegrunnlaget. Vi gjør det likevel, fordi vi tenker på kollektivet. Vi vil verne flertallet av jenter mot prostitusjon. Vi vil hindre at hotellresepsjonister ukentlig blir tilbudt horepenger. Og så får vi gjøre som best vi kan for å rette skytset mot kunder og halliker, og ikke horene.Eller la oss tenke på streik. Det er ikke hyggelig å være streikebryter og bli behandla som sådan, eller å være gift med en, eller barn av en! Enten streikebrytere handler som de gjør av nød eller overbevisning, er det nødvendig for streikende arbeidere å forsvare seg mot streikebryteri.»
Prostitusjon er et valg stort sett for fattige og narkomane. Slik er det over hele verden. FN anslår omfanget av menneskehandelen til rundt fire millioner kvinner og barn hvert år. Uten etterspørsel er det ikke noe marked. I Norge er det anslått at mellom 10 og 15 prosent av menn har vært eller er horekunder. I Spania er det 40 prosent! Vi ønsker å minske antallet menn som kjøper mennesker, og har både tro på å skremme horekundene og på signaleffekten av en lov om kriminalisering. Kamp mot fattigdom er også kamp mot prostitusjon.
Men i tillegg, hevder vi, skapes prostitusjon av etterspørselen, og det er den vi vil til livs. Vi vil "nesten for enhver pris"unngå et samfunn som det nederlandske, der flertallet av menn syns det er en selvfølgelig rett å kjøpe seg tilgang til andre menneskers kropp. Derfor retter vi søkelyset mot den sterke parten: kjøperen, kunden. I Sverige ser det ut til at rekrutteringa både av prostituerte og av kunder har stoppa opp. På kort sikt går det ut over de prostituerte når kundene blir færre. På lang sikt er ingen kvinner tjent med prostitusjon. Vi sier ikke at prostituerte er streikebrytere, vi sier at når en gruppe befinner seg i en utsatt posisjon, er det ikke den utsatte posisjonen vi trenger å verne om.
Vi sier også at individets handlinger får konsekvenser for kollektivet. Det er klart at streikebryteren ofte befinner seg i en desperat situasjon, kanskje med sultne barn, rusproblemer eller namsmannen på døra. Handlingene kan likevel ikke først og fremst tolkes på individplan fordi de kollektive konsekvensene av hennes handlinger er så omfattende. Det blir ofte påstått at prostitusjon er et sosialpolitisk problem; slik kan man forklare prostitusjon, og slik kan man forklare streikebryteri. Men man får ingen forståelse av samfunnets klassekarakter eller kvinneundertrykkende struktur på den måten. Vi må ta utgangspunkt i det samfunnsmessige, det kollektive, når vi tar politiske standpunkt og ikke det individuelle.
Artikkelen i Røde Fane er ikke skrevet på vegne av Ottar, men som et innlegg i en debatt om kvinneopprøret i AKP fra to som var med på det (Vi mener ikke å stikke under en stol at vi var og er sentrale medlemmer av Ottar). Vi sto og står for en kollektiv linje. Problemet er at vi diskuterer på ulike banehalvdeler: Vi diskuterer samfunnsmessige tiltak, våre motstandere diskuterer den kortsiktige situasjonen for de prostituerte.
Artikkelen i Klassekampen 12. juni bærer overskriften «Streikebrytere i kvinnekampen», en overskrift det ikke finnes dekning for i teksten. Det er heller ikke dekning for ingressens påstand om at spørsmålet om prostitusjon skiller feministene. Her i landet er vi heldigvis kommet så langt i 2004 at hele den organiserte kvinnebevegelsen støtter kravet om å kriminalisere horekunderi. Det liker tydeligvis ikke journalisten, og det bærer reportasjen preg av.