Innlegg i Klassekampen av Ane Stø og Hanne Størset,Onsdag 24. mars, 2004
Skal vi legge ned 8. marstoget fordi noen ikke får til sitt politiske prosjekt? Det vi klarer å tyde ut av støyen i forbindelse med lanseringen av boka «Femkamp», er at deltakerne i prosjektet sutrer over at de personlig ikke får lagt flere premisser for feminismen i Norge.
Sjøl om de har prøvd og prøvd, og gitt ut flere bøker og blader, så kommer de ikke et skritt lenger, og det er vår skyld. Det er vi som står i veien for sola. Gammaldagse og upopulære som vi er, enten det gjelder 8. marstog, Kvinnefronten eller Kvinnegruppa Ottar.
Det har alltid vært kontroversielt å bedrive kvinnekamp. Suffragettene blei fortalt at de var dårlige mødre, at de var bitre, ubegjærlige og ukvinnelige, og de krevde ikke annet enn det vi oppfatter som en selvfølge i dag. Men det er prisen, jenter, for virkelig å rokke ved noe i dette samfunnet. Det er ikke Kvinnegruppa Ottar som har skapt den stigmatiserte feministen, men vi nekter å bruke verdifulle krefter på å distansere oss fra det. Mens vi snakker om gamledager, så er det jo en historisk pussighet at de første organiserte feministene var nødt til å forkle sine kampgrupper som litteraturforeninger og syklubber for ikke å bli fengsla og fratatt barna sine.
Etter 150 år med kvinnekamp, der kvinner og feminister har tatt stadig mer av det offentlige rom, er feministiske syklubber igjen i vinden. Denne gangen er det ikke øvrigheta, men «de nye feministene» som forlanger at kvinneklubber ikke skal mene noe farlig.
Veslemøy Lode ønsker seg ifølge Klassekampen 16. mars en feminisme som samles om «et minste felles multiplum, noe alle feminister kan være enige i». Ikke rart de vil legge ned toget! 8. marstoget er jo nettopp en arena der ulike kampsaker får komme til uttrykk, uten at alle trenger å være enige i alt. Vi kan jo tenke oss den feministdemonstrasjonen der slagordet er «Minste felles mulitplum, der du jobber, der du bor!»
Hvor mange veit at 22. mars er verdens vanndag? Hvem bryr seg? Vi opplever, som Kvinnefronten, at 8. mars er en svært levende dag. Det er arrangementer for enhver smak fra mårra til kveld. Og jammen er det også plass til en feministfestival. Og et par tidsskrifter til skal vi alltids klare. Men ærlig talt: Uten toget, uten paroler og slagord, uten kamp, så mister jo dagen også sin kraft! Det er aktivistene som bærer 8. mars. Forsvinner de fra gatene tar det ikke mange år før folk slutter å bry seg og kvinnedagen er en av mange i FN-kalenderen. Det spiller ingen rolle om det «bare» er 1800 (tall fra mer pålitelige kilder enn de 1000 Klassekampen opererer med) som går i 8. marstog i Oslo. Sjøl da vi var 70.000 i februar i fjor mot krigen, var flertallet av Oslos befolkning ikke der! Men det er ikke hjemmesitterne som setter dagsorden. Femkamp-gjengen vil nå ha sin rettmessige plass i sola, med feministiske tidsskrift og en brei og populær feministbølge. Og da ønsker vi lykke til. Vi har ingenting imot at prosjektet lykkes, vi ønsker oss også en brei feministisk offentlighet. Men dersom forutsetningen for at dere skal lykkes er at vi holder kjeft, og legger oss ned og dør sammen med 8. marstoget, er vi stygt redd for at dere ikke får det til.