Arkiv

Kampen mot rasisme er også kvinnekamp

Jeg vet ikke om Sylvi Listhaug var en av de unge FpUerne som pleide å demonstrere mot 8.marstoget på 1990-tallet, for å protestere mot feministenes «kravmentalitet», men kronikken 5. mars ivaretar i alle fall denne arven. Istedenfor å klage over småting som kvinnelønna, pornokulturen, skjønnhetstyranniet og rasering av arbeidsmiljøloven, bør kvinnebevegelsen begynne å bry oss om noe viktig, skriver Listhaug. Hun følger opp med karakteristikker om at kvinnebevegelsen ikke bryr oss om den urett som ikke rammer oss selv.

Read More

Mobilisering

Vi som pleier å gå i 8.mars demonstrasjoner har ganske lenge vært overbevist om sprengkraften i og mobiliseringsevnen til den blåblå regjeringens kvinnepolitikk. Utnevnelsen av Stortingets kanskje mest antifeministiske politiker, Solveig Horne, til likestillingsminister satte tonen allerede i oktober. Det sier også noe om hvor lite vekt Høyre legger på politikkområdet likestilling - hva Fremskrittpartiet mener vet vi jo alle.

Read More

Den nye vinden

Forleden dag fikk leder i Senterungdommen, Sandra Borch, nok et innslag på Dagsnytt 18. Denne gangen var det angrep på kvinnebevegelsen generelt, og Senterkvinnene spesielt, som skaffet rampelyset. Ungdomspolitikeren mener at kvinneorganisasjoner er overflødige fordi kvinnekampen er vunnet, og at organisasjoner av typen Kvinnegruppa Ottar får altfor mye offentlig støtte(!).

Read More

8. mars - møt opp!

Kronikk i Rogalands Avis av Grete Jacobsen, 28. februar 2013

Det er i år 100 år siden kvinner fikk stemmerett, og demokratiet dermed ble innført i Norge. Den internasjonale kvinnedagen bærer i seg den samme energi som forkjemperne for demokrati hadde. Vi er kommet et godt stykke på vei mot en mer rettferdig samfunnsordning mellom kjønn. Noen endringer som skjer nå er imidlertid en utdyping av forskjeller mellom klasser og kjønn. Kropp som handelsvare blir stadig mer utbredt og lett tilgjengelig. Porno og prostitusjon er vår tids form for slavehandel.


Read More

8. mars og kampen mot porno

Nå ser det ut for at en stemme til Høyre, Frp og Venstre i stortingsvalget til høsten vil bety flere overgrep og undertrykking av kvinner.

UNGE HØYRE OG UNGE VENSTRE kom på parolevedtaksmøtet i Stavanger for å hindre at det i 8. mars-toget i år kommer hovedparoler mot pornografi, håndheving av sexkjøpsloven og innføring av 6-timersdagen. De hadde ikke deltatt i noe forarbeid i komiteen eller vist interesse før de dukket opp med fotograf fra RA på slep. Selv om de nevnte politiske krav ikke blir hovedparoler i år, vil folk finne dem som synlige underparoler i toget, og alle er selvsagt velkommen til å gå bak dem.

Read More

Kvinnegruppa Ottar trekker seg i protest

Kvinnegruppa Ottar har trukket seg fra arbeidsutvalget i 8.marskomiteen, i protest mot skittent spill og udemokratiske metoder. Etter at flere organisasjoner og enkeltpersoner startet en bakvaskelseskampanje for å fjerne en demokratisk vedtatt parole: Bekjemp prostitusjon – Bedre hjelpetiltak – Legg ned Prosenteret, bestemte arbeidsutvalget å legge parolene ut til ny votering.

Read More

8. mars - Den internasjonale kvinnedagen

Innlegg av Grete Jacobsen i Rogalands avis 26. februar 2011

8. mars 2011: Hva er det vi bråker for - kan vi ikke bare gå stilt i dørene som kvinner flest i denne verden? Eie minst, jobbe mest og innfinne oss med å være det annet kjønn? Det kunne vært kvinners liv her, hadde vi ikke trukket vinnerloddet: født i Norge. Etter vår mening medfølger dette forpliktelse til å kjempe fram en mer rettferdig samfunnsordning mellom kjønnene, vise at endringer er mulig i denne verden. Solidaritet med alle undertrykte som på ulikt vis kjemper mot krenking av menneskeverdet, som rammer kvinner og menn, men kvinner og barn alltid hardest.

Read More

Den ulydige feminismen

Under den livstrøtte overskriften ”Raudt og hijab – igjen” gir Ingrid Baltzersen uttrykk for at debatten om hijab-brenning begynner å kjede henne. Nestlederen i Rødt burde forstå at å beskylde folk for rasisme er en alvorlig anklage. Etter to innlegg fra Baltzersen er det vanskelig å forstå det annerledes enn at Rødt mener at det var rasistisk av Sarah Azmeh Rasmussen å brenne hijab på den internasjonale kvinnedagen, at det var rasistisk av ledelsen i 8.marskomiteen å tillate at hun gjorde dette på vårt arrangement og at vi burde ha stoppet henne fra å gjøre det.

Read More

- Kampen for full kvinnefrigjøring fortsetter!

Å lese omtalene av 8.mars markeringen i Rogalands Avis og Stavanger Aftenblad var som natt og dag. RA mestret å videreformidle budskapet både til dagens hovedtaler, appellanter og de politiske hovedsakene som parolene løftet fram. SA sin reporter var mer opptatt av å formidle egne ironiske kommentarer og påstander om at markeringen var redusert til vindrikking blant eliten. Latterliggjøring er en velkjent herskerteknikk, som forteller mest om Heidi Hjorteland Wigestrand, og ikke alle de hundrevis av personer som på ulike måter viste sitt engasjement mot kvinneundertrykking.

Read More

Dette er dialog

Representanter fra både Ladyfest og Kvinnefronten etterlyser dialog og diskusjon om seg selv i Klassekampen 25.februar. Men hva denne dialogen skal gå ut på er det vanskelig å forstå. Begge innleggene hisser seg opp over at jeg på vegne av Kvinnegruppa Ottar oppfordrer til boikott av årets Ladyfest som inneholder strippeshow og strippekurs. Jeg oppfatter boikott som et friskt innspill til den feministiske dialogen. En politisk dialog bør tross alt gå noe heftigere for seg enn at vi alle sitter i ring og gratulerer hverandre med å være engasjerte.

Read More

Vi vil ha alt! 8. mars på 70-tallet

av Helga Forus

Gjennom sin første storhetstid i den revolusjonære kvinnebevegelsen, og som en konfliktfylt og seierrik kampdag for søttitallets ulikekvinnebevegelser, har slagene om 8. mars definert de politisk linjene i kvinnekampen.

I BEGYNNELSEN

Ideen om en internasjonal kvinnedag ble lansert i begynnelsen av forrige århundre i sammenheng med kvinners kamp for stemmerett og kvinnelige fagforeningers kamp for rettigheter. Kvinnedagen ble i utgangspunktet vedtatt som en nasjonal markering av det amerikanske sosialistpartiet i 1908, og den første demonstrasjonen ble avholdt 28. februar 1909. I 1910 ble den første internasjonale kvinnekonferansen avholdt i København, og den tyske sosialdemokraten Clara Zetkin fikk gjennomslag for å innføre en internasjonal kvinnedag den 8. mars. Den internasjonale kvinnedagen skulle være en kampdag for den sosialistiske kvinnebevegelsen, i første omgang som et redskap i kampen for kvinners stemmerett. Det påfølgende år ble dagen markert i Sveits, Tyskland, Østerrike og Danmark: En million kvinner demonstrerte.

I Norge ble kvinnedagen markert første gang i 1915. Da avholdt Kvinneforbundet i Arbeiderpartiet folkemøte for fred, og Alexandra Kollontaj holdt tale i Oslo. I forbindelse med markeringen av den internasjonale kvinnedagen samlet en stor mengde kvinner seg i Petrograd for å demonstrere for ”brød og fred” i 1917. Med denne fredelige markeringen som utgangspunkt demonstrerte befolkningen i flere dager, og situasjonen eskalerte til februarrevolusjonen. Russland brukte ikke på dette tidspunktet den gregorianske kalenderen, når februarrevolusjonen begynte 23. februar, tilsvarer dette 8. mars. Datoen ble i 1922 erklært av Lenin til kommunistisk festdag for å minnes kvinnenes innsats i revolusjonen. I østblokklandene ble kvinnedagen mer en ”hyldningsdag til kvinden” på linje med morsdagen enn en politisk kampdag.

I Norge var dagen knyttet til den sosialdemokratiske og kommunistiske bevegelsen, og bar preg av å være en partimarkering på venstresiden heller enn en kampdag for en selvstendig kvinnebevegelse. Arbeiderpartiet tok opp markeringen av 8. mars fra 1921, men fra 1929 forsvant den igjen.

I 1945 ble 8. mars datoen for den internasjonale kvinnedagen, og fram til kvinnekampen vokste fram igjen ble det en dag der ulike kvinneorganisasjoner avholdt mindre markeringer.

8. mars fikk sin nåværende politiske betydning fra kvinnebevegelsen på søttitallet.

HVEM VIL LIGGE ØVERST?

Den nye kvinnebevegelsen avholdt sitt første 8. marstog i Oslo i 1972 etter initiativ fra Kvinnefronten, og gjennom hele søttitallet stormet det rundt kvinnedagen. I den daglige kampen var aktivistene opptatt av forskjellige prosjekter og hadde ulike arenaer å kjempe på.

Men i 8. marsarbeidet kom de politiske og organisatoriske uenighetene i en stor og aktiv bevegelse fram. Beskyldninger om at Kvinnefronten var en sekterisk og totalitær cover-organisasjon styrt av ml-bevegelsen, om at Nyfeministene var vulgære og splittende aktivister uten strategiske målsetninger, om at SVs kvinneaktivister var borgerlige forsvarere av imperialismen, preget konfliktene rundt markeringen.

Når Nyfeministene møtte opp med spektakulære paroler i kvinnetoget i 1972 ble det nærmest håndgemeng mellom demonstrantene. Parolene ”Nei til tvangspuling”, ”Nei til moderskapet”
og ”Vi vil ligge øverst” var for hard kost for andre deler av kvinnebevegelsen. Det ble truet med ordensmakten, og Nyfeministene måtte gå femten meter bak de andre demonstrantene med en ensom politimann mellom dem og resten av toget. Da en nyfeminist hadde med seg parolen ”Drep ikke kjærligheten med tvangspuling” i Oslo sitt kvinnetog i 1975, ble hun slått og lugget og fikk plakaten sin revet i stykker. Visstnok av en gruppe framtredende kvinnefrontere.

DE BORGERLIGE, DE TOTALITÆRE OG DE KONTRAREVOLUSJONÆRE

I Oslo, Bergen, Trondheim og flere andre steder i landet var kvinnebevegelsen stor og gjenstridig nok til å splitte markeringene i to tog. Hovedsplittelsen mellom demonstrantene var både Nyfeministenes radikale og Kvinnefrontens internasjonale paroler.

Bruddet mellom Kvinnefronten og de andre kvinneorganisasjonene kom i Oslo i 1976, da Kvinnefronten stilte ultimatum på 17 hovedparoler. Dette året gikk det to kvinnetog i Oslo, Bergen og Trondheim. Splittelsen var mellom 8. marskomiteen, der Kvinnefronten arbeidet, og Samarbeidskomiteene hvor Brød og Roser, Norsk Kvinneforbund, Oslo Kvinnesaksforening, Nyfeministene og Lesbisk Bevegelse deltok. Retorikken omkring togsplittelsen gikk høyt.

Enkelte var visstnok kontrarevolusjonære og – selvsagt – borgerlige, andre var totalitære. Beskyldninger om fascisme var i omløp. Det ser ikke ut som om splittelsene av kvinnebevegelsen førte til mindre oppslutning om markeringene av dagen. Togene var store gjennom hele søttitallet, og i årene med splittelse vokste demonstrasjonene. Oppslutningen var på topp i 1978  da Klassekampen (10.3.78) meldte om ”21 000 på gata 8. mars”.

Kvinneaktivistene samlet se  igjen i et felles tog i 1978 i Bergen, 1979   Trondheim og i 1981 i Oslo, og samarbeidet har holdt siden  Nyfeministene mente at demonstrasjonstoge  måtte gjenspeile bredden i kvinnebevegelsen  og at det sto enhver fritt å markere sitt eget standpunkt  Andre mente kvinnedagen måtte brukes so  en markering av kvinnebevegelsens linje, og at parole  måtte vedtas på komitémøter. Kompromisset ble noe  steder å tillate egne paroler om de ikke stred mot de vedtatte hovedparolene.

Nyfeministene ønsket at kvinnedagen i all hovedsak skulle ha feministiske hovedparoler, mens Kvinnefronten ønsket å bruke dagen på å kjempe for politiske krav som ikke nødvendigvis bare var knyttet opp mot kvinnekamp. Var den  internasjonale kvinnedagen en dag der kvinnene markerte sine generelle politiske standpunkt, eller en kampdag for kvinners rettigheter? Nyfeministene ville bruke dagen til å kjempe mot patriarkatet, mens Kvinnefronten ville ha gjennom hovedparoler som ”Støtt frigjøringsbevegelsene”, ”Forby Norsk Front”, ”Kamp mot all imperialisme”, ”Atomkraft? – Nei takk!” på lik linje med de feministiske parolene. Kampen mot monopolkapitalen og imperialismen var for Kvinnefronten det sentrale spørsmålet, mens Samarbeidskomiteene mente de anti-imperialistiske parolene var en politisk innsnevring på bekostning av kvinnekampen.

POLITISK ROM

Nyfeministenes paroler ble betraktet som splittende og flåsete av andre deler av kvinnebevegelsen.

 Når Nyfeministene i 1977 demonstrert mot ”kukkveldet”, mente Klassekampen (15.3.77) at

”Dette er en fortsettelse av tidligere paroler mot ”tvangspuling” og krav om å ”ligge øverst”. En ting er at dette er en fullstendig avsporing av kvinnekampen. En annen sak er at dette er ammunisjon for reaksjonære som vil angripe kvinnekampen. Vanlige kvinner som sliter med dårlig økonomi, mangel på daghjemsplasser og som slåss for kravet om sjølbestemt abort, kjenner seg ikke igjen i denne parodien av paroler.”.

Nyfeministene mente at tilspissa parolermåtte stå for parolebærerenes egen regning, og at det var viktig å gi kvinnedagen et radikalt og oppsiktsvekkende politisk innhold. De mente det verste som kunne skje var at kvinnedagen ble en blodfattig markering av enighet, og ville flytte grenser for hvordan man kunne snakke om politikk. Å fronte paroler som kvinner utenfor kvinnebevegelsen ikke i utgangspunktet identifiserte seg med, var en strategi for å åpne opp et større politisk rom for feminisme. Birgit Bjerck fra Nyfeministene skriver:

”Hvis vi skal kunne bekjempe den seksuelle undertrykkelsen av kvinner, må vi bryte med borgerlig takt og tone. Kvinnebevegelsen må ikke vente med å stille krav eller sette navn på undertrykkelsen til kravene er akseptert som riktige av så å si hele befolkningen.” (KjerringRåd: 1975:4).

Det var også mindre åpenbare splittelser på parolegrunnlaget, den store ulikheten mellom Samarbeidskomiteens ”Sjølbestemt abort i neste stortingsperiode” og 8. marskomiteens ”Sjølbestemt abort nå” er kanskje ikke så lett å få øye på. Men i den harde agitasjonen rundt togsplittelsen ble det hevdet at innholdet i ”Sjølbestemt abort i neste stortingsperiode” var ”at
kvinnene skal legge ned kampen for sjølbestemt abort og overlate saka til Stortinget.”
 (Klassekampen 15.2.77).

Det ble også hevdet at å ville luke vekk parolen ”Kamp mot all imperialisme” til fordel for ”Solidaritet med undertrykte kvinner i alle land” ville være ”ikke bare å unnlate å ta stilling. I sin konsekvens er det å ta stilling for supermaktene og imperialistisk aggresjon mot kampen for nasjonal suverenitet.”
(Klassekampen 17.2.77).

KVINNEBEVEGELSENS MØTEPLASS

Mange viktige paroler ble båret fram i 8. marstogene på søttitallet, og mange av kravene ble kjempet gjennom. Kampen for sjølbestemt abort var en av de viktigste og mest sentrale, selve kravet var det bred enighet om i kvinnebevegelsen, og loven om sjølbestemt abort innen 12. svangerskapsuke ble innført i 1978, året da oppslutningen om kvinnedagen var på sitt høyeste. Kampen for kvinners rett til arbeid, 6 måneders svangerskapspermisjon, for daghjem, seksualundervisning og homofiles rettigheter hadde også stor gjennomslagskraft, mens parolene ”Nei til motepress!” og ”Vekk med porno!” har en enda lenger vei å gå i nåtiden. De radikale feministenes krav om at ”Vi vil ligge øverst”, ”Vi vil ha alt” og ”Nei til tvangspuling” har ikke en like skandaløs klang som i sin samtid. Og det var vel halve poenget. Nyfeministenes strategi for å sprenge grenser i det offentlige rom, og usjenert troppe opp med paroler som fikk meddemonstranter til å ty til voldeligheter, åpnet opp rommet kvinnebevegelsen trengte for å kunne snakke om seksualisert undertrykking og bekjempe puritanisme.

I år er det 35 år siden Kvinnefronten tok initiativ til den moderne, norske kvinnebevegelsens første 8. marstog. I alle disse årene har kvinner over hele landet markert den internasjonale kvinnedagen med tog, møter, fester og aksjoner. Kvinnebevegelsens ulike aktører har måttet diskutere linjer, strategier, paroler og organisering med hverandre. Disse diskusjonene er ikke alltid like hyggelige, men det er en nødvendighet og en styrke at norske kvinneaktivister kjemper om og for kvinnedagen. At vi har avholdt demonstrasjonstog i store deler av landet i 35 år markerer og gir styrke. Uten kvinnetogene ville den norske kvinnebevegelsen mistet sin sentrale møteplass, og dagen ville mistet sin styrke og relevans.

Historien om 8. marstogene er til tider absurd, til tider stolt, og hele tiden en viktig historie. 

JA! dette våger vi å kalle frigjøring!

Åsta Myr i Unge Venstre angriper 8.mars-organiseringen i Bergen i et innlegg søndag 18. februar. Hun fersker dessuten undertegnede i manglende Bergenskompetanse: Jeg innrømmer glatt at jeg ikke visste at menn i de senere år har hatt stemmerett på 8. marsmøter i Bergen. Jeg tok for gitt at 8. mars arrangeres på samme måten som det gjøres i andre norske byer, blant annet min opprinnelige hjemby Stavanger, hvor menn aldeles ikke har stemmerett på slike møter. Så i den forbindelse: Da er det jammen på tide at dette blir ordnet opp i her i Bergen, slik at kvinnedagen blir en dag arrangert av kvinner, slik det er i resten av landet.

Read More

Furtne gutter om feminisme

Kjetil Vevle fra AUF klager sin nød i Bergens Tidende 15.2.2007. Han har vært på parolemøte i 8. mars -initiativet i Bergen, og der fikk ikke gutta være med på å bestemme hvilke paroler som skal gå i årets 8. marstog. At jentene fra Venstre føler seg ”ekskludert” på grunn av at paroleforslagene deres ble nedstemt, skal jeg la ligge her, men Vevles furting over at han ikke får ”være med å kjempe for kvinners rettigheter fordi han har feil kjønn” er det verdt å kommentere.

Read More

Ei ærelaus historie


Stavanger Aftenblad ved journalist Margunn Ueland var ein kraftfull aktør som spela med skjulte kort den gong då kontantstøtta blei ein del av den politiske dagsorden i Norge. Me mistenkte det då, me har fått kunnskap nå. For ho skriv sjøl i Stavanger Aftenblad 12 desember i fjor at ho var med på å starta Kampen husmorlag. Frå ein presseetisk ståstad finn me dette nærmast utruleg. For det har vore hemmeleg at Margunn Ueland var med på å starta opp og deltok i Kampen husmorlag, og så lenge det var hemmeleg kunne ho samstundes driva fram saka i avisa.

Read More

Den plagsomme kvinnekampen

Innlegg i Klassekampen av Ane Stø og Hanne Størset,Onsdag 24. mars, 2004

Skal vi legge ned 8. marstoget fordi noen ikke får til sitt politiske prosjekt? Det vi klarer å tyde ut av støyen i forbindelse med lanseringen av boka «Femkamp», er at deltakerne i prosjektet sutrer over at de personlig ikke får lagt flere premisser for feminismen i Norge.

Read More

Husmødre 8. mars

Er husmødrenes dårlige sjøltillit kvinnebevegelsens skyld? Grete Abrahamsen påstår nærmest det i innlegget sitt 23. februar. Hun skriver at vi, og da spesielt jeg, har fordommer mot husmødre og viser forakt for dem. Det er synd at hun oppfatter det slik. Jeg er uenig i forslaget om kontantstøtte; det vil si at kvinner skal få godtgjørelse fra samfunnet for å være hjemme og ta seg av egne barn.

Read More