Mal huset ditt sjæl!!

Kronikk i Klassekampen av Leikny Øgrim, 2. juni 2004

Et forsøk på et systematisk debattinnlegg. Et forsøk på å komme vekk fra det moralske spørsmålet om å tørke dritten sin sjæl. Konklusjonen først: kjøp av tjenester er ikke et spørsmål om solidaritet, men om samfunnsmessig økonomi. Det gjelder enten tjenestene tradisjonelt hører inn under mannsarbeid eller kvinnearbeid.

Lønna og ulønna arbeid

Hva er den prinsipielle forskjellen på en dagmamma, en frisør, en husmaler og en hushjelp?

Grunnlaget for kvinneundertrykkinga ligger i den samfunnsmessige arbeidsdelinga i samfunnet: menn har ansvaret for å tjene penga, kvinnene for den hjemlige sfære.

Det skjer endringer. Jentene har kraft og tæl, vi vil tjene penga sjæl!

Men endringene skjer langsomt. Kvinner i Norge har mer lønna arbeid enn i de fleste andre land i Europa, enn i verden. Likevel har Norge et av de mest kjønnsdelte arbeidsmarkedene i Europa. Jenter velger mellom færre utdanninger. Kvinner velger mellom færre yrker. Kvinner har dårligere tilknytning til arbeidslivet enn menn: midlertidighet og deltid.

Stadig nye deler av livet, stadig flere av de varene og tjenestene vi trenger eller syns vi trenger, blir en del av den kapitalistiske samfunnsmessige økonomien. For 100 år sida var Norge fremdeles i stor grad et samfunn med naturalhusholdning. Mye av det vi trengte ble lagd hjemme på gården: klær, arbeidsredskap, mat. I dag er arbeidet mer spesialisert. Vi jobber med én ting: produserer en vare eller tjeneste, som vi bytter i andre varer eller tjenester med det allmenne byttemidlet penger.

Ett eneste område av arbeidet synes fremdeles å være (nesten) unntatt fra det kapitalistiske markedet: det private husarbeidet hjemme hos folk. Pussig nok ser det ut til at det er den delen av det private husarbeidet som tradisjonelt er kvinnenes område som skaper debatt: Jeg har ikke registret noen debatt om alle de som betaler for å få vaska eller skifta hjul på bilen på bensinstasjonen. Det som skaper debatt er det å betale for det gjentatte, daglige husarbeidet: rydding, husvask, evt matlaging og det å følge barn til og fra skole og barnehage. Hva kan det komme av at dette skaper så heftig debatt på venstresida, som ellers er opptatt av samfunnsmessige løsninger? Kan det være fordi det er kvinnenes domene, det som tradisjonelt definerer oss som verdige eller uverdige kvinner? Et reint og ordentlig hjem?

Er det så banalt som at kvinnenes tradisjonelle oppgaver rett og slett ikke er anerkjent som arbeid? Ikke er verdsatt?

Argumentet holder ikke helt, for det ser ut til bare å gjelde tjenester, ikke varer. Det regnes ikke som usolidarisk å kjøpe brød, ferdigmat eller ferdigsydde klær. Mange deltidshusmødre sper på inntekta med å bake kransekaker eller lage gaver til jul. Jeg har ikke registrert noen debatt om dette.

Klasse

Et argument som går igjen er at det er et klassespørsmål. Det stilles skarpt med det retoriske spørsmålet: Hvem skal vaske hos vaskehjelpene?

Jeg mener det er irrelevant og lite samfunnsmessig. Spørsmålet kan like gjerne være: Hvem skal undervise lærerens barn? Hvem skal male malerens hus? Hvem skal klippe frisørens hår?

Når arbeidet er organisert samfunnsmessig, så betyr det at vi gjør ulike oppgaver, og får betalt for det. Da er det ikke alltid vi føler trang til å gjøre akkurat det samme på fritida som på jobben. Noen av oss må det likevel, fordi vi ikke har råd til å la være. Men hvorfor akkurat en type tjenester skal være mer usolidarisk å kjøpe enn en annen, er for meg en gåte.

Privat eller samfunnsmessig organisert arbeid

Et viktig poeng, som jeg ser det, er at vaskehjelp, eller hushjelparbeidet, er organisert på en annen måte enn de fleste andre tjenester. Det er hovedsakelig organisert som en privat avtale mellom kjøper og tjenesteyter. Det gjør naturligvis forholdet mer ubehagelig. Arbeidsforhold og lønn avtales privat mellom de to partene, og det er vel årsaka til at mange på venstresida (inklusive meg sjøl) kvier seg for å ansette noen. Kontrollen med lønn og arbeidsforhold er fraværende. De færreste har lønn under sjukdom eller pensjonsrettigheter.

Men: prinsipielt ser jeg ingen forskjell mellom å ansette en privat vaskehjelp og å inngå en privat avtale med en snekker.

For 20 år sida var det vanlig med private dagmammaer. Det var stor mangel på barnehager. De fleste av oss brukte dagmamma. Hva er den prinsipielle forskjellen? Hvem passa dagmammaens barn? I dag er dagmammaordninga i hovedsak erstatta av familiebarnehager. Pris, arbeidstid, plikter og rettigheter er ikke lenger ordna gjennom private avtaler, men gjennom offentlige kontrakter. Det gjør det mulig både for foreldre og ansatte å kjempe for sine interesser uten at det nødvendigvis kommer i direkte konflikt med den andre parten.

Noe husarbeid er organisert på liknende måte: hjemmehjelptjenester, altmuligmanntjenester og private vaskebyråer. Systemet med private avtaler er en uting. Privat organisering av arbeidet hører hjemme i en forgangen tid.

Til erstatning for parolen om å tørke dritten sin sjæl, bør vi stille parolen om samfunnsmessig organisering av husarbeidet.