Innlegg i Klassekampen av Ane Stø, Tirsdag 22. juni, 2004
«Gjennom å definere prostitusjon som vold mot kvinner, har Sverige opphevet det kunstige skillet mellom frivillig og tvungen prostitusjon»
Den norske debatten om kriminalisering av horekunder har fått mer fart og temperatur det siste halvåret. Fem år etter at Sverige innførte forbud mot kjøp av seksuelle tjenester har en samla norsk kvinnebevegelse fått selskap på kriminaliseringsstandpunktet av alle politiske ungdomsorganisasjoner på venstresida, og både SV og Arbeiderpartiet er på gli. Den offentlige prostitusjonsdebatten handler ikke lenger bare om horene som det er synd på og hva vi kan gjøre for å hjelpe dem. Nå diskuterer vi prostitusjonens samfunnsmessige konsekvenser og de norske mannlige horekundene. Seminaret AUF i Oslo og Kvinnegruppa Ottar arrangerte på Stortinget 9. juni var en del av debatten om samfunnet og om horekundene.
De svenske innlederne kunne fortelle at 85 prosent av befolkningen nå støtter loven mot horekunder og at tallet er enda høyere blant de yngste. I et land der oppimot 20 prosent av alle menn har vært horekunder en eller flere ganger er dette klar tale: Holdningene til prostitusjon er i ferd med å endre seg, og ungdommen er de som ser mest negativt på horekunder. Innlederne fortalte også at det har blitt lite attraktivt for prostitusjonsmafiaen å ha virksomhet i Sverige. Ikke overraskende vil de heller etablere seg i land der det er fritt fram for menn å misbruke kvinner. Gjennom å definere prostitusjon som vold mot kvinner, har Sverige opphevet det kunstige skillet mellom frivillig og tvungen prostitusjon. Horekundehandlinger er forbudt, uansett hvor på skalaen mellom frivillighet og tvang den prostituerte befinner seg.
Sverige har satt en stopper for menns seksuelle rettigheter og sagt klart i fra at kvinners liv og frihet har høyere prioritet. Innføringen av loven har også betydd en erkjennelse av at prostitusjon ikke er et nødvendig onde, men at den eksisterer i et samspill med resten av samfunnet og dermed er mulig å gjøre noe med. Det går an å endre folks holdninger og adferd.Journalist Martine Aurdal fra Klassekampen var til stede på seminaret og fikk høre hvordan motstanderne av kriminalisering fremdeles tviholder på debatten der de nåværende prostituerte er i fokus. De som ikke ønsker å bekjempe prostitusjonen ønsker heller ikke å diskutere de samfunnsmessige konsekvensene. De ønsker ikke å diskutere nyrekruttering av horer og horekunder, menns seksuelle rettigheter eller at prostitusjon undertrykker kvinner som kjønn.
Og, heldigvis for dem, finnes det fremdeles journalister som ikke har forstått at debatten har gått videre. I en artikkel om kriminaliseringsdebatten i Klassekampen 12. juni refererer og intervjuer Aurdal villig vekk de seminardeltagerne som var mot kriminalisering. Hun konkluderer med at ingen vet hvordan loven har fungert «siden det ikke er gjort noen forskning på konsekvensene», men finner det ikke interessant å referere eller intervjue innlederne. Prostituerte Gitte er mot kriminalisering. «Likevel er saken igjen på dagsorden,» skriver Aurdal. Det er vanskelig å plassere seg mer tydelig i den leiren som diskuterer prostitusjon ut i fra den enkelte prostituerte. Og da er det åpenbart ikke lett å forstå hva den svenske offentlighetens holdning til prostitusjon har med saken å gjøre. At journalisten ikke klarer å se forbi utdaterte diskurser og ikke klarte å forstå at innlederne sa noe av interesse er patetisk. At Klassekampen setter en journalist som er så lite oppdatert på prostitusjonsdebatten til å dekke nettopp den debatten er en skandale.