Kronikk i BT av Ane Kristine Aadland, februar 2007
Kjetil Vevle fra AUF klager sin nød i Bergens Tidende 15.2.2007. Han har vært på parolemøte i 8. mars -initiativet i Bergen, og der fikk ikke gutta være med på å bestemme hvilke paroler som skal gå i årets 8. marstog. At jentene fra Venstre føler seg ”ekskludert” på grunn av at paroleforslagene deres ble nedstemt, skal jeg la ligge her, men Vevles furting over at han ikke får ”være med å kjempe for kvinners rettigheter fordi han har feil kjønn” er det verdt å kommentere.
BTs artikkel framholder avgjørelsen som et tilfeldig resultat av møtedemokrati, noe som støttes av møteleder Ellen Hagen. Men selv om 8. marsinitiativet er et løst arbeidsnettverk, er det selvsagt politiske prinsipper som ligger til grunn for arbeidet. Kvinnegruppa Ottar brakte temaet om stemmerett på bane ved møtets begynnelse, fordi dette tydeligvis var uklart for en del av de frammøtte. Den internasjonale kvinnedagen markeres over hele verden, og her i Norge har dagen vært markert med demonstrasjonstog siden 1972. Det har, så lenge dagen har vært arrangert, vært utelukkende kvinner som har stått for organiseringen og bestemt hvordan dagen skal markeres. For de fleste av oss er dette en naturlig konsekvens av at dagen er en kampdag for kvinners rettigheter og frigjøring. At menn ikke får være med å bestemme hva som skal stå på tapetet på denne dagen, er en del av det samme frigjøringsprosjektet. At menn ikke stemmer på parolemøtet til åttende mars, handler ikke om tilfeldig møtedemokrati, men om viktige politiske prinsipper.
Undertegnede har for eksempel ikke representasjonsrett i Sametinget. Dette synes åpenbart for de fleste, og på samme måte krever de færreste av oss å stemme på møter i Norskpakistansk forening eller å bestemme hva det skal kjempes for i Bondelaget, uansett hvor mye solidaritet vi kan legge for dagen. De som slåss skal selvsagt styre sin egen kamp.
Gutter er selvsagt hjertelig velkommen til å delta i toget på åttende mars, til å bake kaker til festen etter toget og til å være med å kjempe for kvinners frigjøring. Men for de fleste av oss som driver med dette, er det åpenbart at de ikke får bestemme hva vi skal kjempe for!