Innlegg i BT av Ane Kristine Aadland, februar 2007
Åsta Myr i Unge Venstre angriper 8.mars-organiseringen i Bergen i et innlegg søndag 18. februar. Hun fersker dessuten undertegnede i manglende Bergenskompetanse: Jeg innrømmer glatt at jeg ikke visste at menn i de senere år har hatt stemmerett på 8. marsmøter i Bergen. Jeg tok for gitt at 8. mars arrangeres på samme måten som det gjøres i andre norske byer, blant annet min opprinnelige hjemby Stavanger, hvor menn aldeles ikke har stemmerett på slike møter. Så i den forbindelse: Da er det jammen på tide at dette blir ordnet opp i her i Bergen, slik at kvinnedagen blir en dag arrangert av kvinner, slik det er i resten av landet.
Myr sammenligner 8.mars-initiativet med ”svært bakstreverske religiøse grupperinger” og framholder at ”sexisme er sexisme, uansett hvilket kjønn det rammer”. Men dette handler ikke om sexisme, men om kvinners organisering på grunnlag av felles interesser. Kvinner som gruppe har sammenfallende interesser i dagens samfunn som menn ikke har. Ikke fordi menn er onde og slemme, men på samme måte som arbeidsgivere ikke har stemmerett i LO, så har ikke menn stemmerett i forbindelse med 8. marsarbeidet. Fordi vi har motstridende interesser. For eksempel vil det gå på bekostning av menn å kvotere inn kvinner i arbeidslivet og akademia og å kreve likelønn for kvinner. Hvis man ikke mener at kvinner og menn har ulike interesser, må vel 8. mars framstå som en heller meningsløs kampdag?
At denne særegne kvinneorganiseringen framstår som så suspekt og kontroversiell for mange, viser bare nødvendigheten av denne formen for organisering. Det som virkelig er suspekt i denne forbindelse, er at menn møter opp på et 8. marsmøte for å stemme ned feministiske paroler om deltidsarbeid, kvotering av kvinner og kriminalisering av horekunder, slik Myrs haleheng av gutter fra Unge Venstre etter all sannsynlighet var kommet på møtet for å gjøre.
”Det er bare paroler med den ”rette” ideologien som skal få vaie på 8. mars”, skriver Myr. Det skal vaie et mangfold av paroler med ulikt tema og ulike budskap i Bergen på 8. mars og vi gleder oss. Likevel har alle parolene det til felles at de kjemper for kvinners frigjøring. Det er ikke kvinnefrigjørende å la menn stemme for at det skal vaie anti-feministiske paroler på den internasjonale kvinnedagen, eller på noen annen måte la menn bestemme hvordan dagen skal markeres. Og ja, dette våger vi å kalle frigjøring!