av MARIANNE DAHL
Elise Ottesen-Jensen (1886-1973), som Kvinnegruppa Ottar er kalt opp etter, er mest kjent som en ledende seksualpolitiker i Norden, og stifter av RFSU (Riksförbundet för sexuell upplysning). Hennes innsats har bidratt til å bedre kvinners rett til eget seksualliv, rett til abort og prevensjon.
Men hennes engasjement favnet videre enn dette. Hun var i mange år aktiv som sosial agitator. Hun snakket om faglig organisering av de kvinnelige arbeiderne, og startet en kvinnelig diskusjonsklubb der emner som “kvinner og fagforeninger” og “kvinner og fred” ble diskutert. Hun arbeidet i lang tid som journalist i arbeiderpressen, der hun fikk fram både sosialistiske og kvinnepolitiske ideer.
Det var gjennom avisarbeidet hun ble interessert i fredssaka. I 1911 leste hun en artikkel av Peter Kropotkin i tidsskriftet Ny tid, som kritiserte den militaristiske sabelraslingen i Europa. Artikkelen kom med flere argumenter for avskaffelse av verneplikten. Dette gjorde et dypt inntrykk på henne og gjorde henne til antimilitarist og flyktninghjelper.
I 1913 møtte Elise den svenske agitatoren Albert Jensen, som hun senere giftet seg med. Sammen ble de to utvist både fra Norge og Danmark på grunn av antimilitaristisk propaganda og arbeid for flyktinger. I 1919 flyttet de til Stockholm. Der ble Elise første kvinnelige journalist og etter hvert redaktør for kvinnesidene i den syndikalistiske avisen “Arbetaren”. Fra 1926 var hun også medarbeider i den anarkistiske avisen “Brand”. Her skrev hun et hundretalls artikler.
Allerede på 1930-tallet ba hun om en liberalisering av den svenske immigrasjonsloven, slik at flere av nazismens ofre fikk adgang til Sverige. Hun arbeidet gjennom hele tiåret aktivt for å skaffe midlertidig husvære og økonomisk hjelp til flyktninger. Flere fikk arbeid i RFSU, som ble stiftet i 1933.
Etter første verdenskrig erklærte Elise: “Kvinner, vi antimilitarister behøver dere!“ Hun hevdet at det er for sent å skape fredsvilje når krigen allerede er der. Den måtte skapes under fredstid. Hun hevdet at kvinnene hadde et valg i oppdragelsen av sønnene sine: å gjøre dem til frihetselskende klassekjempere, eller til egoister uten tanke for menneskehetens beste.
”Den forblindelse uniformene og frasene om heltedød skaper, er det mødrenes jobb å rive ned”, hevdet hun. Elise mente at den dagen alle arbeidermødre ville ta denne oppgaven på alvor, da hadde de også drept muligheten for en ny krig.
Men Elise skulle oppleve en ny krig, som denne gang grep mer direkte inn i livet hennes.
Som pasifist satte hun pris på nøytralitetserklæringen den svenske regjeringen sendte ut ved begynnelsen av krigen. Hun var også enig i avgjørelsen om å ikke sende militærhjelp til Finland da russerne angrep landet.
Etter at Norge kapitulerte i 1940, hadde Elise en utstrakt kontakt med flyktninger som krysset grensen til Sverige. Arbeidet gikk blant annet ut på å hjelpe tyske, tsjekkiske og polske flyktninger som hadde bodd i Norge. Mange slet med store psykiske problemer. Elise utviklet hjelp i form av rådgivning og arbeidstreningsprogrammer. Da flyktningevenner i New York skrev og foreslo at hun skulle komme seg i sikkerhet i USA, svarte Elise “Her er jeg travelt opptatt og her skal jeg være til det siste”.
I 1943 ble Ottesen-Jensen leder av Stockholmkontoret til International Rescue and Relief Committe IRRC (Den internasjonale rednings- og støttekomite). Midler ble fordelt blant flyktninger fra Norge og Danmark og folk fra Sentral-Europa. Hun hadde stillingen helt fram til 1960.
Noen trengte materiell hjelp, andre ønsket å komme i kontakt med mennesker med tilsvarende ideologi som dem selv. Blant disse flyktningene var Martin Tranmæl, samt en ung tysk venstreradikaler ved navn Willy Brandt. Brandts observasjoner av seksualreformen hun ledet, påvirket han til å støtte gjenopprettelsen av seksualopplysningsarbeidet i Vest-Tyskland da han ble sosialdemokratisk leder der etter krigen. Martin Tranmæl kom til at seksualopplysning måtte bli en del av Det norske arbeiderpartiets etterkrigsprogram.
Den offentlige forferdelsen i Sverige over skjebnen til konsentrasjonsleirfangene i det naziokkuperte Europa økte. Sjefen for det svenske Røde Kors reiste til Tyskland for å redde konsentrasjonsleirfanger. Innen krigen var slutt, hadde 21000 fanger fra leirer ankommet Sverige, hvor regjeringen gav dem nødhjelp. Elise meldte seg frivillig og tok i bruk ressurser fra både RFSU og IRRC.
Etter at flyktningstrømmen avtok i 1946, engasjerte IRRCs Stockholmkontor seg hovedsakelig i arbeidet med å sende matpakker til Sentral-Europa og jødiske bosetninger i Palestina, i tillegg til fortsatt å yte økonomisk hjelp til et minkende antall flyktninger.
Etter krigen fant Elise også tid til å samarbeide med komiteen som arbeidet for en demokratisk gjenoppbygging av Tyskland. I 1949–1951 foreleste hun for eksempel for besøkende grupper av vesttyske sosialarbeidere og lærere om RFSUs arbeid og den demokratiske strukturen organisasjonen var tuftet på.
At det på Elises 60 års dag 2. januar 1946 ble utbragt en skål for hennes innsats for flyktninger, var like naturlig som å hylle innsatsen som seksualopplyser. I 1972 ble hun nominert til Nobels Fredspris av 48 medlemmer av den svenske Riksdagen. Det var nok skuffende at den norske Nobelkomitéen bestemte at det ikke skulle deles ut noen fredspris det året.
Kvinnegruppa Ottar er stolte over å bære hennes navn.