Kronikk i Klassekampen, april 2007
Før Arbeiderpartiets landsmøte
På tross av store ord og mange handlingsplaner, har handelen med kvinner ikke bare blitt mer synlig, den har også økt i omfang de siste årene. SVs landsmøte vedtok å gå inn for å kriminalisere horekundene. I etterkant av dette og i påvente av at forslaget også skal behandles på landsmøtet i Arbeiderpartiet, er det igjen blitt en debatt om prostitusjon.
Lover skal ideelt sett være, og er ofte, en oppsummering av et samfunns moral og maktforhold. Å kriminalisere horekundene vil ikke få slutt på prostitusjonen, sier motstanderne av lovforslaget, og naturligvis har de rett. Ingen har hevdet at en lovendring med et trylleslag skal stanse all prostitusjon. Men en slik lov vil redusere prostitusjonen generelt og trafficking av kvinner over landegrensene spesielt. Erfaringene fra Sverige peker på det. En lov vil fungere normsettende som signal om at kjøp av kvinner ikke er akseptert. At det også trengs en rekke andre tiltak for å komme prostitusjonen til livs, og for å hjelpe prostituerte kvinner ut av prostitusjonen og til et verdig liv, er sjølsagt. Ingen lover stopper all kriminalitet. Ingen argumenterer med at vi skal tillate drap, tyveri eller skattesvindel fordi om noen, på tross av lover, likevel utøver dette.
Kriminalisering av horekunder vil bety at prostitusjonen går ”under jorda”, hevder motstanderne videre. Mon det? Gateprostitusjonen, som er mest synlig i dag, regnes som den mest brutale delen av prostitusjonsmarkedet. Spaning og avdekking av innemarkedet er avhengig av prioriteringer og ressursbruk. Det er altså også et spørsmål om styring, om politikk. Leder av Oslo-politiets spesialgruppe mot trafficking hevder i Dagsavisen 1/4 at politiets arbeid med å avdekke bordellene vil bli enklere med et lovforbud. Klarer kundene å finne fram til prostitusjonen, så klarer nok politiet det også.
Vi må snakke med de (jentene) det angår, sa Kristin Halvorsen, da hun skulle begrunne sin motstand mot SVs vedtak. Men hvem angår prostitusjonen? Den angår menn som antastes av aggressive prostituerte på Karl Johan, den angår ungjenter som ikke tør gå gjennom byen på kveldstid, den angår afrikanske kvinner i Oslo som daglig utsettes for trakassering og ublue forslag, den angår fattige og utslåtte kvinner over hele verden som ikke ser noen annen vei ut av sitt uføre enn disse ”lettjente” pengene. Prostitusjonen begrenser friheten og livsutfoldelsen til alle kvinner, og i disse dager særlig de med afrikansk utseende.
Kort sagt angår prostitusjon oss alle, men handler aller mest om menn. Det handler om menns kvinnesyn, menns makt og menns penger. Det handler om menns bruk av og vold mot kvinner. Det handler om ideen om at en spesiell kategori av kvinner, gjerne de fattige og utslåtte, skal stå til seksuell disposisjon for menn av alle kategorier. Et forbud mot dette voldelige maktmisbruket er overmodent. Prostitusjon er et samfunnsproblem, og må behandles samfunnsmessig - altså politisk.
De prostituerte har naturligvis som kortsiktig behov å opprettholde kundegrunnlaget for å sikre sin egen inntekt. Som samfunnsbevisste mennesker må vi se lenger enn som så, vi må vurdere hvilke samfunnsmessige grep som kan gjøres for å begrense overgrepene mot stadig nye jenter. Vi overlater ikke narkotikapolitikken til de narkomane, vi kan heller ikke overlate prostitusjonspolitikken til de prostituerte.
Sverige kriminaliserte horekunderi i 1999. Loven har hatt effekt både praktisk og ideologisk. Gateprostitusjonen har gått ned, og det er vanskeligere både for kjøpere og selgere å etablere seg på markedet. Menneskesmuglerne unngår helst landet, det er mye enklere å frakte kvinner til Norge og Danmark. Politiet er fornøyd og har fått flere virkemidler til å bekjempe menneskehandel. Sist, men ikke minst, er den internasjonale effekten av loven: Prostitusjonslobbyens frammarsj er, om ikke stoppet, så i alle fall bremset opp i Europa.
Den svenske loven forteller at utviklingen ikke er ufravikelig, at prostitusjon dreier seg om kvinnesyn og samfunnsutvikling. Om likeverd mellom kjønnene, for å si det enkelt.
Vi må som samfunn ta et oppgjør med de strukturer og holdninger som reduserer kvinner og kvinners seksualitet til en vare. For Arbeiderpartiets landsmøte bør det et overordnet mål å beskytte oppvoksende generasjoner mot virkningen av den rå og brutale kjønnshandelen.