Kronikk i Klassekampen av Asta B. Håland 7. juni 2010
Da jeg i denne spalten første gang påpekte at Storting og Regjering hadde oversett stemmerettsjubileet i 2013 var det en litt pinlig affære. Stortinget hadde akkurat da satt ned en tung komité for å forberede 200-årsjubileet for Grunnloven, mens ingen hadde gjort forberedelser for å feire 100-årsjubileet for innføring av demokratiet i Norge. Etter litt kremting og rødming er det nå satt ned en komité, men det får tydeligvis ikke stort til å skje. I mars 2009 hadde Regjering og Storting 4 år og 4 måneder til rådighet. Nå har de nokså nøyaktig 3 år. Jeg leste nettopp at det var satt av 40 millioner til forskning i forbindelse med jubileet i 2014. Tirsdag i forrige uke feiret kommunalminister Liv Signe Navarsete og 100 andre, nesten helt usynlig, at det i disse dager er 100 år siden innføringen av den allmenne kommunale stemmeretten. Vi har ennå ikke hørt annet enn festtaler fra Audun Lysbakken om noe som angår 2013.
Ideen om kvinnefrigjøring ble unnfanget i Europa, men vokste opp i USA. Kravet om like rettigheter ble reist under den franske revolusjon, og det første store verket som ble skrevet om emnet var engelsk; Vindication of the rights of woman av Mary Wollstonecraft kom i 1792. Den følgende perioden i europeisk historie var ikke preget av framskritt for kvinnenes sak, for å uttrykke meg forsiktig. I USA skjedde det derimot mye, sjøl om det var fragmentert, splittet og oppblandet i andre politiske kamper. Først og fremst kampen mot slaveriet, men også kampen mot krig. I disse Gazatider kan det jo være greit å vite at morsdagen for eksempel, i utgangspunktet var kvinnebevegelsen i USA sin antikrigsdag, og svært politisk som sådan. Det ble ført harde kamper mot kommersialiseringen av denne dagen på begynnelsen av forrige århundre. Senere ble stemmerettskampen i USA også oppblandet i alkoholpolitikk, der de store bryggeriene og spritprodusentene finansierte store deler av kampen mot stemmeretten, fordi de var redde for at kvinnelig stemmerett ville føre til innskrenkninger i alkoholomsetningen. Noe de jo fikk rett i, men det er en annen historie.
Høsten 2008 deltok jeg på protestfestivalen i Kristiansand. Jeg var i utgangspunktet invitert til å delta på et seminar om kriminalisering av horekunder. Dagen før ble jeg, i tillegg, bedt om å steppe inn som reserve i et annet panel litt tidligere på dagen. Da skulle nemlig en av hoveddiskusjonene foregå. Temaet var toleranse, og jeg skulle erstatte en imam fra Islamsk råd. Islamsk råd eller kvinnegruppa Ottar, begge deler er eksotisk i Kristiansand. Poenget i denne historien er at ettersom forfallet fra Islamsk råd kom så seint, så visste ikke publikum om dette byttet. Det var mange som hadde kommet for å delta i debatten bare for å få anledning til å si hva de mente om islam generelt og muslimer spesielt. Publikum var ikke et udelt vakkert syn, for å si det slik. Det som var helt spesielt var innholdet i innleggene fra de mange, gamle kristne patriarkene i salen. De snakket varmt og lenge om kvinnenes rettigheter og likestilling som et vestlig bolverk mot muslimene. Hadde jeg ikke visst bedre, kunne jeg komme til å tro at dette var menn som hadde kjempet for kvinnenes rettigheter hele sitt voksne liv og stått sammen med oss på barrikadene.
Det var ganske så surrealistisk. De gamle patriarkene brukte kvinners rettigheter som skyts mot islam, etter at de har banka kjerring og unger, om ikke fysisk så i alle fall psykisk, gjennom hele livet. Ikke at jeg kjente noen av dem personlig, men jeg hadde sett dem før, alle sammen. Menn som i min barndom, hadde uinnskrenket makt i himmel og på jord, for ikke å snakke om på bedehuset. Jeg tok jo ordet og sa hva jeg mente, men det har sittet i meg siden. Er det slik stemmeretten blir betraktet? Som om den alltid har vært en del av den vestlige sivilisasjon, en universell rettighet?
En sak er at jeg ble ganske forarget på alle pionerenes vegne, en annen sak er at det faktisk er svært skadelig dersom denne delen av historien blir glemt. For det er mye å lære og ikke mindre å være stolt av. Ikke minst er det mye å lære om hvordan rettigheter ikke vokser, men blir kjempet fram.
Ut fra foreløpige prioriteringer kan det se ut som om både Storting og statsråder også trenger opplæring. Når det gjelder stemmerettsjubileet i 2013 er det ennå ikke utlyst et eneste prosjekt eller lagt fram en eneste plan. Skal der lages film, bok eller settes flere kvinner på sokkel, trengs det tid. Skal der lages TV-serie, kvinnehistorie eller musikkverk trengs det også tid. Var planene til jubileene til Ibsen, Wergeland og Hamsun kommet så kort 3 år før det braket løs? For å helle litt ekstra salt i såret: I 2013 er det 200 år siden Camilla Collets fødsel.