Leder Mari Eifring og jentepolitisk leder Linda Tinuke Stormyr i Rød Ungdom tar i et innlegg i Klassekampen 31.oktober et slags oppgjør med det utvannede feminismebegrepet som i høst har blitt presentert gjennom bokprosjektet Glitterfitter. Med tanke på at Glitterfitter overhodet ikke har noe feministisk prosjekt utover å fortelle verden at de er kvinner som vil ha oppmerksomhet, kan en lett si seg enig med RUs ledelse i dette.
Det interessante spørsmålet er derimot hvilket forhold Rød Ungdom synes de skal ha til andre organisasjoner på venstresida. En skulle tro at en radikal ungdomsorganisasjon var interessert i å bygge allianser for å skape en bevegelse som kan forandre på det kvinneundertrykkende kapitalistiske samfunnet vi lever i. Men denne øvelsen har RU altfor lenge hatt store problemer med.
I kjent sekterisk stil klarer ikke utsendingene fra RU å forfatte et politisk innlegg uten å stikke til organisasjoner som kunne vært deres venner. I følge Stormyr og Eifring spiller verken Kvinnefronten eller Kvinnegruppa Ottar noen avgjørende rolle i kvinnekampen i dag, og de klarer heller ikke å identifisere noen samlet kvinnebevegelse her i landet.
At RU ikke ser noen kvinnebevegelse kan jo ha en sammenheng med at de aktivt velger å ta avstand fra den. Den vesle energien de har til overs for feministiske spørsmål bruker de til å rakke ned på andre. I Rød Ungdoms feministbok er det feministiske aktivister som er hovedfienden, fordi vi mener undertrykking på grunnlag av kjønn er så viktig at vi organiserer oss mot den.
Kvinnegruppa Ottar er en aktivistisk feministisk organisasjon. Vi har aksjonert mot horekunder og halliker over hele den nordlige halvkule, vi driver feministisk skolering av hundrevis av kvinner hvert år, vi lager demonstrasjoner mot voldtekt og pornofisering av idretten. Vi skriver i aviser og deltar i debatter landet rundt. For oss er det er viktig å angripe den grunnleggende kjønnsorden der menn og gutter har mer å si enn jenter og kvinner, og påpeke hvordan menn tjener på kvinneundertrykking.
Feministisk organisering og aktivisme er befriende for de jentene som tør å delta i den, vi føler oss sterkere når vi klarer å reise debatter, forandrer lover og stenger bordeller, og tøffere når vi står på gata og roper våre meninger. Den organiserte kvinnebevegelsen gir hverandre styrke. Rød Ungdoms prosjekt ser ut til å være å hindre jentene i egne rekker i å ta del i dette opprøret ved å påføre jentene ansvaret for hyggen i egen organisasjon, passe på at gutta ikke blir lei seg og at ingen jenter stiller for tøffe krav.
Hvor er Rød Ungdom når kvinnebevegelsen hvert år samles for å lage 8.marstog? I 2009 var deres eneste bidrag å skrive under på et opprop om at Kvinnegruppa Ottars representant var rasist fordi det ble gitt tillatelse til å brenne en hijab i tilknytning til arrangementet. Når dette er nivået på den feministiske analysen er det opplagt at Rød Ungdom i hvert fall aldri kommer til å spille noen avgjørende rolle i kvinnekampen.