Leikny Øgrim 11. september 2008
Elise Ottesen-Jensen - Ottar - er kanskje den som har betydd mest for seksualopplysning, prevensjon og abort i verden. Store ord, men jeg tror ikke jeg tar munnen for full. Hun mente seksuell glede var grunnleggende, men at den ble ødelagt av mange ting i samfunnet: fattigdom, uvitenhet, frykt for uønskede svangerskap, trangboddhet, fordommer og ikke minst menns trang til å herske over kvinner. Hun mente at kvinner skulle ha råderett over sin egen kropp og at menn og kvinner skulle være kamerater på alle livets områder. Hun brukte hele sitt voksne liv til seksualopplysning og praktisk veiledning, først blant arbeiderklassen i Sverige, seinere med hele verden, og seærlig fattig land som sitt virkefelt.
Under følger en historie om en av Ottars kontroverser.
På 20-tallet var Ottar redaktør av "Kvinnan och hemmet", kvinnesida i Arbetaren, avisa til syndikalistene i Svenska Arbetares Centralorganisation, SAC. I starten var kvinnesida fylt med slikt stoff som var vanlig for slike sider: stoff om matlaging, husarbeid og oppdragelse. Interessen var laber, og det kom få leserinnlegg.
En av leserne utmerket seg med å sende krasse og kritiske innlegg. "Hvorfor skrive om barneoppdragelse, når det vi trenger er å vite hvordan vi ikke skal få flere barn?" skrev hun, og "Vi kvinner trenger heller å diskutere hvordan vi skal hindre våre sønner i å bli soldater". Da ble det debatt, mange hadde meninger og kommentarer til den skarpe Helga Johanson. Og Ottar endra sidene. Temaene ble mer og mer av typen prevensjon, abort, fagorgansiering for kvinner, sosialistisk oppdragelse, kvinner og krig, hygiene osv. Sida ble stadig mer populær og fikk innflytelse i SAC.
Dette ble ikke bare tatt vel imot, sladderen gikk, og "Kvinnan och hemmet" ble stadig oftere omtalt som "Livmorsidan". Dette tok Ottar på strak arm, og skrev bare mer om prevensjon, abort, prostitusjon, hygiene og homoseksualitet.
I 1924 var det særlig to temaer som vakte oppsikt i (den forøvrig mannlige) redaksjonen. Det første var en kritikk av mannlige SAC-medlemmer som prekte likestilling og kameratskap mellom menn og kvinner samtidig som de lå på sofaen og krevde middagen klar, høflige unger og et ordentlig hjem. Den andre var en diskusjon om behovet for egen organisering av kvinnene i SAC.
Da ble det liv! Plutselig var det et problem at Ottar ikke var ur-svensk, men brøt på norsken, korrekturlesing av hennes artikler var plutselig blitt slavearbeid. Like plutselig var det en skandale at Helga Johanson i noen tilfeller hadde fått honorar. Slik særbehandling kan ikke være kvinner til del, selv om de er fattige.
Ottar gikk med hevet hode og et bitende avskjedsbrev til leserne. Helga tok hun med seg seg over til ungsosialistenes blad Brand, der bøkene til Helga (nå under navnet Moa Martinson) ble trykt som føljetong.
Lærdom? Det kan dere tenke litt på... den kommer kanskje seinere.