Kronikk av Asta B. Håland i Klassekampen 28. mars 2011
Ti år gamle Nujood Ali rømte i april 2008 fra sin over 30 år gamle ektemann i Sanaa, Jemen. Deretter gikk hun direkte til en domsstol og forlangte skilsmisse. Fordi hun var blitt mishandlet av sin svigerfamilie og voldtatt av sin ektemann, fikk hun denne innvilget. Saken ble omtalt over hele verden. Kvinnene i Nord-Afrika og Midt-Østen har mange krav. De vil ha råderett over eget liv og kropp. De forlanger slutt på kjønnslemlestelse, tvangsgifte og systematisk diskriminering. Å få en nedre aldersgrense for giftemål er et av de viktigste.
Kvinner er gode å ha for revolusjoner, men revolusjoner har ikke alltid vært gode for kvinner. Vi trenger ikke å gå helt tilbake til den franske revolusjonen for å fastslå det. Etter at kvinnene i Iran hadde deltatt i revolusjonen i 1979, fikk de påbud om chador og sharialov som resultat.
Tunisiske kvinnegrupper demonstrerte for kvinnenes rettigheter bare noen uker etter at presidenten måtte flykte, og ble møtt av bøller som i tillegg til å slå og sparke hadde som slagord at kvinnene skal holde seg hjemme på kjøkkenet. Da egyptiske kvinner noen uker senere mobiliserte for økte kvinnerettigheter på Tahrirplassen på 8. mars, møtte det opp flere motdemonstranter enn demonstranter, og etter rapportene i pressen å dømme, var bøllene enda mer voldelige i Egypt enn i Tunisia. I tillegg ble til sammen 18 kvinner arrestert og mishandlet, ydmyket og seksuelt trakassert av de militære, rapporterer Amnesty. Men slagordet blant de mobiliserte bøllene var det samme som i Tunisia: Kvinnene har å holde seg hjemme.
Vi har alle sett bildene av kvinner og menn, gamle og unge, kristne og muslimer, religiøse og sekulære forente mot diktaturet. Det var og er et vakkert syn. Rapportene i vestlige medier er bekymrede og ser svart på det. Hvordan kan dette være mulig, bare uker etter revolusjonen på Tahrirplassen? Etter min mening er det faktisk ikke til å unngå. Kvinneforakt og kvinnehat er sterke krefter og internasjonale størrelser. Vi skal ikke stå lenge og demonstrere utenfor strippeklubber, før de voldelige bøllene viser seg også hos oss. Jeg har opplevd biler som har kjørt inn i 8.mars tog. I land der kvinneundertrykkingen er mye mer rotfestet, vil menn stå opp for å beholde sine privilegier. Selv om de ”støtter revolusjonen”. Det bør ikke overraske.
I Egypt er en av paragrafene som nettopp ble lagt fram for folkeavstemming at ”Egypts president kan ikke gifte seg med en utenlandsk kvinne”. Jeg vet ikke om den ble endret før avstemningen, det var protester mot paragrafen, men den var formulert slik i det opprinnelige forslaget. Men kritikken ble av mange oppfattet som utidig, og som oppheng i små ubetydelige detaljer. Derfor er det ikke bare bøllene som for tiden er problemet for kvinnene. De ansvarlige ”kloke” menn på opprørenes side formaner også kvinneaktivistene til ansvarlighet. - Akkurat nå må vi holde sammen, det er ikke nå vi skal slåss for særkrav. - Bare det blir demokrati så kan vi fremme disse. Men historien har også lært kvinnene i Egypt ei lekse. De vet at dersom kvinnekravene igjen skal vente, vil de aldri bli prioritert. I Tunisia har kvinnene opplevd det før, de deltok i frigjøringskampen mot kolonimakten Frankrike.
Rettighetskamper, enten disse har handlet om å bli fri fra livegenskap, eller å skaffe seg stemmerett eller juridisk likhet for loven, har aldri kommet uten at noen har fremmet disse kravene. De fleste av de grunnleggende rettighetene vi nå tar for gitt, har noen blitt banket opp for. Noen har vært villige til å risikere livene sine for å skaffe oss dem. Så jeg blir veldig oppmuntret av at noen hundre kvinner på Tahrirplassen i praksis går ut og slåss.