Konikk av Asta B. Håland i Klassekampen 4. mars 2013
Forleden dag fikk leder i Senterungdommen, Sandra Borch, nok et innslag på Dagsnytt 18. Denne gangen var det angrep på kvinnebevegelsen generelt, og Senterkvinnene spesielt, som skaffet rampelyset. Ungdomspolitikeren mener at kvinneorganisasjoner er overflødige fordi kvinnekampen er vunnet, og at organisasjoner av typen Kvinnegruppa Ottar får altfor mye offentlig støtte(!). Det er tåpelig å opprettholde kvinneorganisasjoner og veldig urettferdig at mannsorganisasjoner ikke får offentlig støtte, raser Borch i debatten med Kvinnegruppa Ottars leder. Ottarlederen forklarte at stiftelsen Reform alene, har et årlig budsjett på 11 millioner, for å synliggjøre menn som kjønn (!), mens kvinneorganisasjonene til sammen får skarve 2 millioner, uten at det gjorde synderlig inntrykk på lederen av Senterungdommen. Kvinneorganisering er og blir dumt!
Vi som arrangerer og går i tog på kvinnedagen vet hva vi kan vente oss på denne tiden av året. Vi vet at det vil bli oppslag i avisen og mediene om at kvinnesaken har utspilt sin rolle, om at det å gå i tog er gammeldags og utgått på dato. At parolene og kravene er henholdsvis feil eller på siden, eller på feil jorde. Det varierer litt hva som er mest feil, men i år er det å være mot kvotering som er den store kampsaken hos Unge Høyre, Unge Venstre og altså lederen i Senterungdommen.
Hvert år på 8. mars har avisene de samme overskriftene, et tema med små variasjoner: kvinnedagen er død, overflødig og gammeldags. Kvinnesaken er kommet for langt. Dagen burde være en festdag til kvinnens pris, omtrent som morsdagen. Det er intervjuer med damer som ikke skal gå i tog. Som om flertallet av kvinner (eller menn) noen gang har gått i tog for noe som helst? Selv ikke de store anti-krigsdemonstrasjonene i forkant av Irak-krigen samlet flertallet av folket – de fleste satt hjemme.
I år er overskriftene kanskje noe annerledes. I forkant av 8. mars var flere medier opptatt av at borgerlige organisasjoner gjorde sitt inntog på 8.marsmøter i Stavanger, Bergen og Oslo. Representanter fra Unge Høyre, Unge Venstre og Europeisk Ungdom møtte fram, presenterte sine egne paroler og i Stavanger fikk de stemt ned tradisjonelle feministiske paroler, som Kamp mot porno og Håndhev sexkjøpsloven.
Klassekampen hadde hovedoppslag om saken samme dag som parolemøtet i Oslo. Sammen med reportasje i Østlandssendingen var det kanskje med på å mobilisere til møtet. Nærmere 120 kvinner (og noen menn) var møtt fram for å diskutere og vedta paroler. Fantastisk! Flott at også høyresidas feminister kaster seg inn i arbeidet og debatten om retning for kvinnekampen. Og fabelaktig at organisasjoner og personer som har nedprioritert 8.marsarbeidet de siste årene fant veien tilbake til engasjementet igjen. Det var heftige diskusjoner om parolene, og møtet varte i godt over 4 timer. Uenighet og diskusjon er bra. Diskusjon betyr engasjement. Engasjement betyr flere hender, hoder og hjerter i aktivitet. Uenigheter faller ofte sammen med stor aktivitet.
I den gode gamle kampen for kvinnelig stemmerett var det heller ikke mangel på krasse diskusjoner om strategier og metoder, og splittelser og opprettelsen av nye organisasjoner. I Kvinnesaksforeningen som ble dannet i 1884 ble de ikke enige om strategien, og allerede året etter ble Kvinnestemmerettsforeningen dannet. Nok en uenighet førte til stiftelsen av organisasjonen med det kjekke navnet Landskvinnestemmerettsforeningen i 1898. Mens de borgerlige kvinnesakskvinnene hadde sine tre organisasjoner, var arbeiderkvinnene først og fremst i aktivitet gjennom Arbeiderpartiet og fagforeningene. En av metodene var å mobilisere til stemmerettstog på 17. mai, det første gikk i i Oslo i 1899. Mangfold, organisering og aktivitet ga resultater, og uten denne bredden i bevegelsen ville ikke allmenn stemmerett ha kommet så tidlig som 1913.
På 1970-tallet var kvinnekampen på offensiven igjen, og parolemøtene før 8. mars var ofte store og stormende. Flere ganger førte kranglene til splittelse og konkurrerende tog, der til sammen mange tusen deltok. Kvinnebevegelsen på 70-tallet forandret Norge for alltid, og viser at uenigheter verken er farlig eller lammende for en bevegelse i framgang.
Den nye interessen for 8.mars og kvinnebevegelsen fra borgerlige feminister kan tyde på en ny feministisk vind, som Sandra Borch ennå ikke har oppdaget. Uansett ønsker vi de borgerlige feministene hjertelig velkommen tilbake til det kranglevorne fellesskapet som utgjør kvinnebevegelsen.
Et lite korreks likevel til høyresidefeministene: 8. mars er ikke ”alle kvinners dag”. Dagen ble vedtatt som en kampdag for den sosialistiske kvinnebevegelsen og kvinnelig stemmerett på en kongress i København i 1910. Fra den moderne kvinnebevegelsens oppblomstring på 70-tallet har dagen vært brukt over hele verden som kvinnenes internasjonale kampdag.