Kronikk i Klassekampen 21. juli 2014 av Asta Beate Håland.
I Skandinavia har kvinnebevegelsen søkt kollektive løsninger. Gjennom det har vi oppnådd høy yrkesdeltakelse, økt økonomisk selvstendighet og høyere grad av likeverd mellom kjønnene. Men det er ikke nok. For å få mer rettferdig fordeling av det omfattende omsorgsarbeidet, er det de siste 20 årene gradvis innført fedrekvote. En permisjonsordning forbeholdt den av foreldrene som ikke har født, og som ikke kan overføres fra far til mor. For mens vi alle har ventet på far, har de private løsningene bestått i at kvinner har redusert arbeidstiden, tatt omsorgspermisjoner og vært hjemme med syke barn og foreldre. Noe som vises igjen på syke, lønn- og pensjonsstatistikk.
Da jeg fikk mitt første barn i 1978 var det ingen fedrekvote. Det var nesten ikke mødrekvote heller. 12 uker svangerskapspermisjon med lønn var tilbudet, og barnehagene var få. Samfunnet var organisert ut fra at mødrene skulle være hjemme med barna og bli forsørget av far. Men for oss som hadde som målsetning å forandre verden, var hjemmetilværelsen ikke et alternativ.
Og under over alle under, vi fikk barnehageplass til gutten da han var 6 måneder. Det var som å vinne i lotto, og et tilbud du rett og slett ikke kunne si nei til, men med sine egne utfordringer. Barnehagen lå ikke akkurat i nabolaget og åpningstidene var heller ikke den gang tilpasset industriens produksjon.
Jeg jobbet skift og hadde ikke sertifikat. Vi fant ut at vi løste det meste dersom barnets far reduserte arbeidstiden med en time. Han jobbet på skipsverft. Mangelen på arbeidskraft var så stor under den første oljeboomen på slutten av 70-tallet, at de rekrutterte kvinner inn som sveisere og platearbeidere. Og for å få kvinnene til å føle det attraktivt og aktuelt å arbeide på Rosenberg, tilbød de både fleksitid og deltid. Men disse ordningene var ikke ment for menn, og det barnets far ble møtt med, da han søkte om den før omtalte timen, var følgende spørsmål fra personalkontoret: Har ikke barnet en mor? Og så fikk han blankt avslag. Nå hadde vi året før kjempet fram og fått vedtatt både likestillingslov og likestillingsombud, så Kværner måtte gi seg, men historien er likevel illustrerende for mitt poeng.
Sommerens føljetong i flere aviser, har vært meglermennenes og finanstoppenes motstand mot pappaperm. De fleste som har uttalt seg, har anonymt betrodd Dagens næringsliv hvor umulig det er for dem å ta seg av sitt eget avkom, men noen har i all sin prakt stått fram med navn og bilde og skrytt av at det eneste de hadde av fri, var noen timer rundt fødselen.
Jeg må innrømme at jeg på et visst nivå gir blaffen i hva finansmeglerne mener om fedrekvote og mannsrollen. Som sosiologisk dypdykk er det lite interessant, og kjønnspolitisk virker det på mange måter lurest å forbigå i stillhet. Er mennene så dumme at de ikke vil kjenne sine egne unger, så la dem nå styre på. Kvinnene som får barn med toskene, har vel bestemt seg for å være enslige mødre med god råd og au pair så de får trene i fred. Dem om det. Synd på dem er det jo ikke, verken mødrene eller fedrene. Barna? Jo, de kunne sikkert ønsket seg noe annerledes, men de blir jo ikke de første overklasseungene som får omsorg av tjenerskapet. Så pytt, pytt!
Det er ikke tilfeldig at vi fra 1. juli kan markere det første tilbakeslaget. Fra denne datoen av ble fedrekvoten redusert fra 14 til 10 uker. Solveig Horne har feiret med å sende ut et høringsbrev som vil gjøre det til en ren formalitet å konvertere fedrekvoten om til flere uker til mor, og stikk i strid med vanlig Frp - politikk, uten kontroll, dokumentasjon eller sanksjoner.
Det er mange år siden jeg fikk mitt første barn, og pappaperm er blitt normalt i de fleste kretser. Det viser igjen på statistikken, fedre deltar mer i omsorg og husarbeid enn før. Mødrene forventer at fedrene stiller opp. Likevel: Fra toppen av finansverden kryper holdningene fra den gamle bedriftsledelsen på Rosenberg fram igjen. Det er farlig. Disse unge gubbene av begge kjønn har makt, de eier selskapene og har styringsrett. De bestemmer over livene til folk. Og som om ikke det er nok, så er det dette sjiktet med finanskapital som for tiden også har regjeringen.
De fire samarbeidende partiene har en målsetning om å skape varige endringer. Foreløpig ser det ut som om det prioriterte området er å reversere likestillingspolitikken. Regjeringen mislyktes med legenes reservasjonsrett, men har foreløpig suksess med fedrekvoten, og vi har mer i vente. Søndagsåpne butikker, privatisering og nedskjæring i offentlig sektor. Lærerstreik. Den bestilte evalueringen av sexkjøpsloven kommer i august…