Kronikk i Klassekampen av Asta B. Håland, 16. mars 2015
Den politiske hukommelsen er kort. Mens kvinnebevegelsen i tusenvis har markert 8. mars, og mens regjeringens Listhaug og Horne høylytt og med frekkhetens nådegave har fått demonstrert hvor reaksjonære antifeminister de er – slik at vi alle fortest mulig glemmer det forsmedelige nederlaget de blå hadde i forbindelse med dagen i fjor – går forberedelsene til neste stortingsvalg sin gang i Arbeiderpartiet.
Rogaland Arbeiderparti pleier å legge fylkesårsmøtet sitt samtidig med kvinnedagen, så også i år. Blant sakene som ble stemt over mens kvinnebevegelsen gikk i tog, var en uttalelse om kontantstøtte. I redaksjonskomiteens forslag het det at Rogaland Arbeiderparti «ønsker to barnehageopptak i året, og på sikt en rullerende opptaksordning. For barn som ikke får tilbud om opptak vil vi videreføre en kontantstøtteordning.» Et gryende opprør fra Sola Ap, som foreslo å stryke den siste setningen for å tydeliggjøre at partiet fortsatt er imot kontantstøtte, ble nedstemt. Forslaget fra Sola falt med 37 stemmer mot 114.
I tilfelle noen skulle ha glemt det; kontantstøtte er betaling for ikke å bruke offentlige tjenester, nærmere bestemt barnehager. Ideen er fra KrF, som gjerne vil bevare de tradisjonelle familieverdier. Kontantstøtten ble markedsført som valgfrihet: Mødre kan få lov å velge å være hjemme med små barn. Ordningen er riktignok kjønnsnøytral, men andelen fedre som mottar støtten er minimal. Mange flere med utenlandsk bakgrunn mottar kontantstøtte enn norske. Motstand mot den har vært sterk i kvinnebevegelsen, av samme grunn som den har vært populær i KrF: Kontantstøtten styrker kvinners tilknytning til omsorgsarbeidet og svekker de hjemmeværendes økonomiske selvstendighet.
En trenger ikke å være feministisk konspirasjonsteoretiker for å finne ut hva som ligger bak vedtaket i Rogaland Arbeiderparti. Ifølge Stavanger Aftenblad ga den tidligere statssekretæren ved Statsministerens kontor, Svein Fjellheim, beskjed fra talerstolen om at årsmøtet måtte tenke strategisk og taktisk fordi Ap trenger allierte i valgkampen om to år. Og Arbeiderpartiet tenker tydeligvis på samme måte som dagens regjering. Mulige allierte er tilhengere av kontantstøtte. Kvinnekrav er det ikke så farlig med. Sakene er forskjellige, men tenkningen og praksisen er helt lik, hos de lyserøde og de mørkeblå.
Å bruke milliarder på å holde kvinner hjemme istedenfor å bygge barnehager har gitt kvinnene i Norge en dårligere samfunnsmessig posisjon enn de ellers ville hatt. Spesielt, viser det seg, gjelder dette minoritetskvinner, som stiller svakere på arbeidsmarkedet og ofte har større byrder i familien. Før regjeringsskiftet i 2005 var kontantstøttens negative konsekvenser et hett tema, og de rødgrønne gikk til valg på å fjerne den. Siden gikk det både vinter og vår, før kontantstøtten for toåringer ble fjernet i 2010. Vi måtte altså vente i over seks år på noe politisk uttelling. Ap vet godt at majoriteten av velgerne deres er kvinner, men det betyr lite. Det er i Norge som i resten av verden: Kvinnene er gode å ha når det skal mobiliseres til endringer, men etterpå kan vi vente. Eller – enda bedre – kvinnepolitikken kan brukes som salderingspost i forhandlinger. Det gjorde de blåblå med reservasjonsretten; nå forbereder Arbeiderpartiet det samme med kontantstøtten.
Vi kvinner finner oss til stadighet i å være av mindre betydning, så det er logisk at kvinnekravene blir salderingsposter i den politiske hestehandelen. Å gjøre noe med kjønnsurettferdigheten krever politiske muskler, og etter at Arbeiderpartiets kvinnebevegelse la seg sjøl ned i 2005, fordi særegen kvinneorganisering ikke lenger var nødvendig, har ikke kvinnene i Ap mye igjen av slikt. Det ser vi også i kampen om vervene. Det blir ryddet plass til Trond Giske, han er så flink og viktig at vedtektene må endres. Så kan tre flinke kvinner slåss om den opprinnelige nestlederjobben. Det er lenge siden Gro Harlem Brundtland var leder i Arbeiderpartiet.
Jonas Gahr Støre åpnet partiets årlige Fernanda Nissen-seminar i fjor med å henvise til den feministiske bølgen i Sverige og hevde at i vårt land ligger initiativet for både feminisme og likestilling hos Arbeiderpartiet. Det initiativet må vi nok vente lenge på.