Kronikk i Aftenbladet av Asta B. Håland, 24. august 2015
På Amnesty International (AI) sin kongress 11. august i Dublin vedtok 400 delegater å arbeide for å avkriminalisere alle parter involvert i prostitusjon. Stavanger Aftenblad bruker lederen sin den 20. august til å omtale avgjørelsen, og presterer å kalle vedtaket modig. Som om ikke det var nok har Aftenbladet i samme avis, importert en artikkel fra Politiken, en avis i Nordens bordell Danmark, som forsvarer organisasjonens vedtak i mer panegyrisk form.
Amnesty vil altså avkriminalisere bordeller, horekunder og halliker. Det er ikke et arbeidsuhell. Prostitusjonslobbyen, som ofte består av kjente halliker og andre profitører, har arbeidet for formålet i flere år innenfor organisasjonen, og de har fått støtte av mektige bidragsytere, så som mangemilliardæren George Soros, en kjent forkjemper for menneskesalg, og en viktig økonomisk støttespiller for AI.
Amnesty skriver på sin hjemmeside at de prostituerte blir veldig sårbare når prostitusjon er kriminelt, og det har de jo rett i. Det er derfor kvinnebevegelsen de siste tiårene globalt har arbeidet for å innføre den Nordiske modellen angående prostitusjon; der det ikke er kriminelt å prostituere seg, mens alle andre aspekt av menneskehandelen er straffbare. Men i Amnesty sin retorikk er motsigelsen definert annerledes, og det beste vi kan si om dette er at det er intellektuelt uredelig. Mange land har forbud både mot kjøp og salg av prostitusjon, men et forbud mot salg av kropp rammer dem som allerede er offer. Den innsikten er grunnlaget for å ensidig kriminalisere sexkjøp og ikke salg av egne seksuelle tjenester, som Sverige, Norge og Island har innført. Den nordiske loven, er en solidarisk lov med utgangspunkt i menneskerettene og at prostitusjon er vold mot kvinner.
OECD anslår at minst 500 000 personer hvert år blir solgt til prostitusjon i Europa. I forhold til folketall kommer færre til Sverige, Norge og Island enn til Tyskland og Nederland, som har avkriminalisert hallikvirksomhet. Prostitusjon ble legalisert i mange land rundt tusenårsskiftet. I 1998 i Østerrike og Hellas. I 2000 i Nederland og i 2002 i Tyskland. Tanken var at legalisering ville redusere menneskehandel, gjøre det tryggere for de prostituerte, og minske stigmaet knyttet til virksomheten.
Legalisering som virkemiddel for å regulere sexindustrien har ikke virket. I stedet er det skapt en stor illegal industri, i skjul av de lovlige bordellene. Det har skjedd i Nederland og Tyskland, nå ser vi det samme i New Zealand, der 12 -13 åringer åpenlyst blir prostituert. Å definere prostitusjon som sexarbeid sikrer ikke prostituerte rettigheter, men gir halliker og menneskehandlere større profitt.
Ledelsen i Amnesty bedyrer at de er mot tvang, utnyttelse av barn, menneskehandel og alt som er vondt, men når organisasjonen omtaler vår tids slavehandel er følgende elementer ikke omtalt: Vold, blod og drap, overgrep, mafia, svarte penger, organisert kriminalitet, samfunnsmessige omkostninger, kvinneforakt eller kvinneundertrykking. Halliker er ikke viktig i Amnestys verden, de er i alle fall ikke nevnt.
Det er ikke fattigdom og nød som gjør at menn kjøper kvinner, selv om det er en hovedårsak til at varene blir tilgjengelig for kunder og halliker. Det ensidige mantraet om at prostitusjon florerer fordi det finnes fattigdom, er et forsvar for et slavemarked der menn kjøper kvinner. Argumentasjonen kunne like gjerne blitt brukt om annet slaveri. Men forklaringen er ikke holdbar. Fattige menn kjøper også kvinner og barn. Prostitusjon er et kjønnsspørsmål: Prostitusjon er sjelden et alternativ for voksne fattige menn.
Amnesty skyver de mest forsvarsløse foran seg, og påstår at vedtaket er gjort for å beskytte ofrene. Og allerede her hører de fleste at forsvaret er hult. Det er jo nettopp horekunder, halliker og bordelleiere som utgjør den største faren for kvinner i prostitusjon.
De fleste medlemmer i Amnesty er mennesker som ønsker å gjøre godt. De betaler medlemskontingent eller faste månedsbeløp og sender postkort og smser fordi de bryr seg om urettferdighet, menneskerettigheter og etikk.
Nå er det på tide å bruke dette engasjementet til noe annet, nemlig å melde seg ut av Amnesty. Amnesty har mistet sin legitimitet som menneskerettighetsorganisasjon, og tatt stilling på feil side i et av de mest brennbare temaene i internasjonal kvinne- og menneskerettighetskamp. Kvinnebevegelsen over hele verden er, med all mulig grunn, i opprør.