Kronikk av Asta Beate Håland og Leikny Øgrim i Klassekampen 30. mars 2017
Jorun Gulbrandsen, Ebba Wergeland og Bjørgulf Claussen har en kronikk i Klassekampen 25.mars, der de leverer et forsvar for ordningen med kontantstøtte, som de ønsker skal følges opp med vedtak på Rødt sitt landsmøte. Med velvillig lesning kan vi se at kronikkforfatterne har tenkt på mange av samfunnets problemer og prøvd å finne løsninger for å bøte på dem; barnefattigdom, et stadig mer krevende arbeidsmarked, flere angrep på universelle ordninger og velferdsstaten, større forakt for svakhet og for arbeiderklassen, i takt med at forskjellene i samfunnet vokser. Mer utenforskap og marginalisering, som vi kan se i den stadig mer aggressive praktiseringen av arbeidslinja, og en strukturell rasisme som gjør det vanskelig, eller umulig for innvandrere, spesielt innvandrerkvinner, å komme seg inn på det norske arbeidsmarkedet. Mens vi ramser opp alt dette, kjenner også vi at tyngden av problemene trykker oss ned. En kan bli deprimert av mindre.
Fram til nå har det vi har skrevet vært en velvillig tolkning, altså hvis vi tolker kronikken i beste mening. Kronikken kan også leses slik: Morsrollen må opphøyes over farsrollen, barnehage kan være skadelig for barn, i alle fall små barn på 12 måneder, mor bør i større grad skjermes for arbeidslivet, og kontantstøtten er et positivt grep som bidrar til at kvinner skal kunne slippe å jobbe, og ettersom progressive mennesker er imot arbeidslinja, er det bra og bør beholdes. At kontantstøtten ble innført for å reversere samfunnsutviklingen og opprettholde den kjønnsbaserte arbeidsdelingen, at den var et første skritt i retning av husmorforbundets gamle krav om husmorlønn, det kan vi se bort fra. Kronikkforfatterne forsvarer kontantstøtten som et positivt tiltak i seg selv – de snakker om at mor bør være lengre hjemme med barnet, og at det er positivt at kontantstøtten bidrar til at kvinner kan la være å være i arbeid. (Her er det en underlig kjønnsretorikk – hva med far? Hvorfor skal han tvinges til å arbeide?) De skriver at de ser at kontantstøtten benyttes av fattige og at bruken av den ikke nødvendigvis samsvarer med barnets behov. Det er jo spesielt de barna som har behov for å begynne i barnehagen for å lære språk som blir holdt hjemme på grunn av kontantstøtten.
Hele prinsippet med kontantstøtten er at man får en pengesum for å ikke bruke et offentlig finansiert tilbud. Selvsagt kan det samme prinsippet overføres til skole og ikke minst eldreomsorg som en form for privatisering av velferdstjenester. Kontantstøtte er ikke en trygdeordning, men en kontantoverføring til de som ikke bruker barnehage. I England og USA er det ganske vanlig, spesielt i middel- og overklassen, med både hjemmeundervisning og privat eldreomsorg. Er det på denne galeien venstresiden i norsk politikk har tenkt seg?
Omsorg for barn er vanskelig å kombinere med full jobb, hus og hjem. Arbeidstid, stadig større krav til fleksibilitet og videreutvikling, kurs og overtid er vanskelig å få til, samtidig som vi skal oppdra barn, bytte bleier, lese høyt og lage middag. Det er ikke underlig at enkelte kvinner ikke orker presset og hopper av, ettersom arbeidstidsforkortelser, 6-timers dagen og fars fulle deltakelse i omsorgen lar vente på seg.
Det er på ingen måte problematisk å forholde seg til at folk benytter seg av en ordning vi kjemper imot. Kvinnebevegelsen har aldri stilt krav til kvinner om å leve et A-4 liv, i tråd med paroler og program. Kontantstøtte fungerer reaksjonært, det bidrar til å opprettholde en kjønnsmessig arbeidsdeling i familien som vi faktisk (om enn for sakte) er på vei bort fra.
Det finnes andre og bedre måter å bekjempe barnefattigdom på enn å ville ha en ordning som er basert på at man ikke benytter seg av barnehage. En regelrett dobling eller tredobling av barnetrygden hadde hjulpet ganske mye. Gjeninnføring av overgangsstønaden som en rettighet for enslige forsørgere er en annen, 6-timers arbeidsdag er en tredje. Disse tiltakene bidrar ikke til gammeldagse og utrangerte kjønnsroller. I tillegg – for et radikalt parti burde det jo være en selvsagt sak å sloss for at loven om sosialomsorg fungerer og blir styrket.
Vi mener omsorgsrollen er viktig, men den er ikke mors alene. Vi mener arbeidslinja er skadelig når trygdeordninger brukes til å trakassere og presse folk ut i et arbeidsliv de ikke kan håndtere, men det er ingen løsning å stupe tilbake til en 50-tallsromantisering av morsrollen, og en forsterkning av kvinnens rolle som omsorgsperson. Det er også en klasseblind analyse, Den tar ikke inn over seg utfordringen til minoritetskvinner - der kontantstøtten fungerer som en fattigdomsfelle - den tar ikke innover seg utfordringen til arbeiderklassekvinner - der den medfører en ytterligere sementering av undertrykkende samfunnsstrukturer. Det den tar inn over seg er utdannede middelklassekvinners romantiske forestillinger om en "autentisk barndom".
Dersom partiet Rødt skal følge forslaget til kronikkforfatterne vil de støtte en politikk som romantiserer en kvinnerolle som vi ønsker å legge bak oss, den binder omsorgsrollen til kvinnen, og den underkjenner viktigheten av økonomisk selvstendighet for kvinner. Arbeiderbevegelsen og partier med marxistisk grunnlag, har ofte skuslet vekk kvinnesakene og kvinnespørsmålet fordi noe annet er viktigere. Denne gangen er det altså fattigdomsbekjempelse og å gå imot arbeidskrav til mødre, viktigere enn kvinnenes samlede samfunnsmessige situasjon og posisjon. Vi kan forstå et argument om at fjerning av kontantstøtten betyr mest for de fattige. Men vi kan ikke forstå hvordan kontantstøtten kan bidra til integrering. Snarer tvert om: den bidrar til å holde innvandrerkvinner isolert i hjemmene og innvandrerbarna vekk fra barnehagene.
Vi må holde fast på det som den skandinaviske kvinnebevegelsen alltid har vært best på, nemlig å gå etter strukturene og arbeide for strukturelle endringer. Vi er ikke uenige om vanskelighetene, men om løsningen.