Arkiv

Fienden er status quo

 Martine Votvik bærer ottarfana under Pride 2017. Foto: Katarina Storalm

Martine Votvik bærer ottarfana under Pride 2017. Foto: Katarina Storalm

Debattinnlegg i Klassekampen 6. august 2018 av Martine Votvik, aktivist i Kvinnegruppa Ottar.

 Det dras opp steile fronter mellom trans-allierte og feminister, på SoMe går ordskiftet med høy temperatur og med øyensynlig uforenlige motiver. Begge sider anklages for å ha et gammeldags og snevert syn på kjønn, og nåde den som stikker nakken ut i feil fora med feil mening. Jeg har opplevd å bli anklaget for å være både infiltrerende mann og terf innen samme time på to forskjellige facebookgrupper når jeg har manet til bedre forståelse og aksept for andres måte å tolke kjønn på. Men jeg fortsetter med det, fordi jeg ikke er villig til å akseptere at det bare skal være én monolittisk forståelse av kjønn og at alle andre forståelser blir kjetteri.

 

Kjønn er ikke nødvendigvis det samme som kjønn.

I radikalfeministisk kjønnsanalyse er kjønn først fremst hvordan du blir lest av andre og klassifisert av patriarkatet. Patriarkatet begrenser oss til formerings-biologien vår i to kategorier, mann og kvinne, hvor de som leses som kvinner underordnes. Opplevelsen av seg selv som kvinne i dette perspektivet handler om å legge merke til hvordan man blir satt i bås og undertrykket på grunnlag av kroppen sin. Å kalle seg kvinne er da en måte å sette ord på denne undertrykkelsen slik at det blir mulig å kjempe mot den og frigjøre seg fra den.

I et perspektiv av kjønnsidentitet er den viktigste måten å forstå kjønn på basert på hvordan man identifiserer seg. Kjønn er her en essensiell del av et menneske, som kan være flytende og skiftende, men aldri bevisst velges av en selv, eller endres av andre. Denne selvforståelsen er uavhengig av hvordan kroppen ser ut fra fødselen av, men enkelte mener at den har et biologisk opphav i hjernen. Politisk kamp i dette perspektivet handler ofte om å få intern kjønnsidentitet anerkjent av andre for å kunne leve fritt og trygt. Det skilles da på de som er trans og må kjempe for å få denne anerkjennelsen, og de som er cis og får den automatisk.

Begge disse er frihetskamper, men måten de definerer kjønn på legger grunnlag for mange krangler og krasjende interesser. Samtidig kan de også være grunnlaget for viktige refleksjoner og ny forståelse hvis vi klarer å la dem eksistere parallelt.

La meg ta meg selv som eksempel og vise hvordan jeg kan forstå meg selv i begge perspektivene og hvorfor disse er viktige for meg.

I et radikalfeministisk perspektiv er jeg kvinne, fordi det er slik jeg leses av samfunnet, og det er patriarkatets forståelse av formeringsbiologien som legger an for undertrykkelsen jeg opplever. Å forstå meg selv som kvinne er å se at jeg har et fellesskap med folk som blir undertrykket på samme grunnlag som meg selv og at vi står sterkest hvis vi står samlet.

I et perspektiv av kjønnsidentitet er jeg ikke kvinne og jeg opplever ubehag når andre prøver å tolke meg inn i denne kategorien. Identitetsmessig er jeg nemlig kjønnsnøytral og ønsker samme aksept og forståelse som alle andre for min identitet. Kjønnsidentitetsperspektivet har gitt meg et personlig redskap i møte med andres fortolkninger og fordommer. “Ikke kjønn meg” sier jeg når folk prøver å redusere meg til kjønn, og det føles godt å si det.

Sett i sammenheng betyr dette i praksis at jeg kan omtale meg selv som kvinne i et radikalt feministisk perspektiv, men at jeg ikke opplever meg selv som cis i et perspektiv av kjønnsidentitet. Jeg tror veldig mange radikale feminister har en lignende opplevelse som meg selv. Samtidig er det vanskelig med de mange og motstridende begrepene og det er ikke alltid like lett for alle å redegjøre for hvorfor de steiler når de blir omtalt som det ene eller det andre.

Jeg synes vi skal være respektfulle overfor andres selvforståelse. Dette innebærer at vi omtaler folk slik de har gitt uttrykk for at de ønsker å bli omtalt.

Ikke si “han” når det er opplagt at selvforståelsen er “hun”.

Ikke si “cis” når selvforståelsen ikke sammenfaller med hva “cis” betyr.
Spør folk hvordan de ønskes å omtales, respekter svarene selv om du ikke helt forstår dem. La folk ha andre perspektiver på kjønn enn deg selv uten at du fordømmer dem, og la folk bruke det språket som er viktig for deres eget opprør og frihetskamp.

Vår fiende er status quo, ikke hverandre.