Kronikk av Asta B. Håland, Klassekampen 10.august 2020
Den pågående transdebatten har forgreininger til medisin og juss i tillegg til det personlige og politiske. De medisinske aspektene er det vanskelig for lekfolk å ta stilling til, utover det allmenne ønsket om et godt og forsvarlig tilbud. Hva som er medisinsk faglig forsvarlig må vi overlate til leger og pasientorganisasjoner å krangle om. Men også på dette området er det sant at ingen kommer unna politikken. Den medisinske diskusjonen som nå foregår, blant annet mellom Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet om desentralisering av helsetilbud til personer med kjønnsinkongruens, er også preget av at regjeringen har tatt politisk stilling blant sprikende faglige råd. Når det er sagt, så er ikke transpersoner den første grupperingen som har hamret løs på et rigid og autoritært medisinsk system.
At transdebatten blir opphetet og følelsesladd er på en måte lett å forstå. Kroppene våre eksisterer, vi er alle en kombinasjon av biologi, kultur og historie. Det er forskjellig for hver enkelt av oss. Det handler om seksualitet og identitet, om levde liv. Det er personlig. Men aggresjonen som rettes mot kvinnebevegelsen spesielt, er både urimelig og uforståelig. Transpersoner får ikke større handlingsrom eller aksept ved å krympe kvinners særegne rettigheter og samfunnsmessige posisjon. Tvert om er det i samfunn med mest likeverdighet mellom kjønnene at mangfoldet i livsutfoldelse er størst.
Da loven ble endret i 2016, slik at det ikke lenger var et krav om å foreta kjønnskorrigerende hormonbehandling og operasjon for å skifte juridisk kjønn, var loven på en del områder ikke godt nok gjennomtenkt. Spørsmål om fengsel, kvinnerom på sykehus, garderober og krisesentre for kvinner var for eksempel ikke skikkelig utredet. At kvinnebevegelsen stiller seg solidarisk med transbevegelsen, betyr ikke at vi er eller skal være, enige i ett og alt. Etter vår oppfatning blir transpersoner som er utsatt for prostitusjon for eksempel brukt som en brekkstang for å stigmatisere prostitusjonsmotstandere. Vi har også advart mot de kreftene som vil bruke transsaken som argument mot egen kvinneorganisering generelt og lesbisk
organisering spesielt.
Feminister som står opp for kvinnesaken og spesielt de som kritiserer deler av transbevegelsens politikk, risikerer å bli stemplet som TERF – trans-exclusive radical feminist. RU i Trondheim stilte med parolen «FØKK TERF – Transkvinner er kvinner!», i årets 8.marsdemonstrasjon.
Spørsmål som må stilles til RU og også partiet Rødt: Hvilke kriterier følger de for å definere noen som TERF, er det nok å være tvilende, eller undrende, til deler av transbevegelsens politikk? Er denne aggressiviteten egentlig et påskudd for å angripe feminismen og kvinneorganisasjonene? Hvor stort ytringsrom har kvinner? Vi ser at Skeivt utvalg i Rødt uttaler seg, hvor er kvinneutvalget?
Skjellsord er lite egnet i en konstruktiv debatt. Men det kan være et smart trekk av prostitusjonslobbyen å bruke den økende forståelsen for transpersoners rettigheter til å svekke og isolere sine fiender – feminister som kjemper mot prostitusjon.
Det finnes feminister som har negative holdninger til transpersoner. Men de fleste med slike holdninger er ikke feminister, men antifeminister, ikke minst i konservative religiøse miljøer som insisterer på at kjønnsrollene er forankret i biologi, og avviser forsøk på å løsne opp i de strenge kjønnskategoriene. Det er heller ikke feminister som banker opp homofile og transpersoner, som trakasserer dem på utesteder og på gata.
Den største trusselen mot oss alle er menn som utøver vold. I vår feministiske analyse er menns vold et av de største problemene i verden i dag. Og menn slår ikke bare kvinner. Barn, andre menn, homofile og transpersoner er også ofre. Derfor må vi stå sammen mot patriarkatet som er grunnlaget for all kjønnsbasert vold og undertrykking.