Vi vil ha alt! 8. mars på 70-tallet

av Helga Forus

Gjennom sin første storhetstid i den revolusjonære kvinnebevegelsen, og som en konfliktfylt og seierrik kampdag for søttitallets ulikekvinnebevegelser, har slagene om 8. mars definert de politisk linjene i kvinnekampen.

I BEGYNNELSEN

Ideen om en internasjonal kvinnedag ble lansert i begynnelsen av forrige århundre i sammenheng med kvinners kamp for stemmerett og kvinnelige fagforeningers kamp for rettigheter. Kvinnedagen ble i utgangspunktet vedtatt som en nasjonal markering av det amerikanske sosialistpartiet i 1908, og den første demonstrasjonen ble avholdt 28. februar 1909. I 1910 ble den første internasjonale kvinnekonferansen avholdt i København, og den tyske sosialdemokraten Clara Zetkin fikk gjennomslag for å innføre en internasjonal kvinnedag den 8. mars. Den internasjonale kvinnedagen skulle være en kampdag for den sosialistiske kvinnebevegelsen, i første omgang som et redskap i kampen for kvinners stemmerett. Det påfølgende år ble dagen markert i Sveits, Tyskland, Østerrike og Danmark: En million kvinner demonstrerte.

I Norge ble kvinnedagen markert første gang i 1915. Da avholdt Kvinneforbundet i Arbeiderpartiet folkemøte for fred, og Alexandra Kollontaj holdt tale i Oslo. I forbindelse med markeringen av den internasjonale kvinnedagen samlet en stor mengde kvinner seg i Petrograd for å demonstrere for ”brød og fred” i 1917. Med denne fredelige markeringen som utgangspunkt demonstrerte befolkningen i flere dager, og situasjonen eskalerte til februarrevolusjonen. Russland brukte ikke på dette tidspunktet den gregorianske kalenderen, når februarrevolusjonen begynte 23. februar, tilsvarer dette 8. mars. Datoen ble i 1922 erklært av Lenin til kommunistisk festdag for å minnes kvinnenes innsats i revolusjonen. I østblokklandene ble kvinnedagen mer en ”hyldningsdag til kvinden” på linje med morsdagen enn en politisk kampdag.

I Norge var dagen knyttet til den sosialdemokratiske og kommunistiske bevegelsen, og bar preg av å være en partimarkering på venstresiden heller enn en kampdag for en selvstendig kvinnebevegelse. Arbeiderpartiet tok opp markeringen av 8. mars fra 1921, men fra 1929 forsvant den igjen.

I 1945 ble 8. mars datoen for den internasjonale kvinnedagen, og fram til kvinnekampen vokste fram igjen ble det en dag der ulike kvinneorganisasjoner avholdt mindre markeringer.

8. mars fikk sin nåværende politiske betydning fra kvinnebevegelsen på søttitallet.

HVEM VIL LIGGE ØVERST?

Den nye kvinnebevegelsen avholdt sitt første 8. marstog i Oslo i 1972 etter initiativ fra Kvinnefronten, og gjennom hele søttitallet stormet det rundt kvinnedagen. I den daglige kampen var aktivistene opptatt av forskjellige prosjekter og hadde ulike arenaer å kjempe på.

Men i 8. marsarbeidet kom de politiske og organisatoriske uenighetene i en stor og aktiv bevegelse fram. Beskyldninger om at Kvinnefronten var en sekterisk og totalitær cover-organisasjon styrt av ml-bevegelsen, om at Nyfeministene var vulgære og splittende aktivister uten strategiske målsetninger, om at SVs kvinneaktivister var borgerlige forsvarere av imperialismen, preget konfliktene rundt markeringen.

Når Nyfeministene møtte opp med spektakulære paroler i kvinnetoget i 1972 ble det nærmest håndgemeng mellom demonstrantene. Parolene ”Nei til tvangspuling”, ”Nei til moderskapet”
og ”Vi vil ligge øverst” var for hard kost for andre deler av kvinnebevegelsen. Det ble truet med ordensmakten, og Nyfeministene måtte gå femten meter bak de andre demonstrantene med en ensom politimann mellom dem og resten av toget. Da en nyfeminist hadde med seg parolen ”Drep ikke kjærligheten med tvangspuling” i Oslo sitt kvinnetog i 1975, ble hun slått og lugget og fikk plakaten sin revet i stykker. Visstnok av en gruppe framtredende kvinnefrontere.

DE BORGERLIGE, DE TOTALITÆRE OG DE KONTRAREVOLUSJONÆRE

I Oslo, Bergen, Trondheim og flere andre steder i landet var kvinnebevegelsen stor og gjenstridig nok til å splitte markeringene i to tog. Hovedsplittelsen mellom demonstrantene var både Nyfeministenes radikale og Kvinnefrontens internasjonale paroler.

Bruddet mellom Kvinnefronten og de andre kvinneorganisasjonene kom i Oslo i 1976, da Kvinnefronten stilte ultimatum på 17 hovedparoler. Dette året gikk det to kvinnetog i Oslo, Bergen og Trondheim. Splittelsen var mellom 8. marskomiteen, der Kvinnefronten arbeidet, og Samarbeidskomiteene hvor Brød og Roser, Norsk Kvinneforbund, Oslo Kvinnesaksforening, Nyfeministene og Lesbisk Bevegelse deltok. Retorikken omkring togsplittelsen gikk høyt.

Enkelte var visstnok kontrarevolusjonære og – selvsagt – borgerlige, andre var totalitære. Beskyldninger om fascisme var i omløp. Det ser ikke ut som om splittelsene av kvinnebevegelsen førte til mindre oppslutning om markeringene av dagen. Togene var store gjennom hele søttitallet, og i årene med splittelse vokste demonstrasjonene. Oppslutningen var på topp i 1978  da Klassekampen (10.3.78) meldte om ”21 000 på gata 8. mars”.

Kvinneaktivistene samlet se  igjen i et felles tog i 1978 i Bergen, 1979   Trondheim og i 1981 i Oslo, og samarbeidet har holdt siden  Nyfeministene mente at demonstrasjonstoge  måtte gjenspeile bredden i kvinnebevegelsen  og at det sto enhver fritt å markere sitt eget standpunkt  Andre mente kvinnedagen måtte brukes so  en markering av kvinnebevegelsens linje, og at parole  måtte vedtas på komitémøter. Kompromisset ble noe  steder å tillate egne paroler om de ikke stred mot de vedtatte hovedparolene.

Nyfeministene ønsket at kvinnedagen i all hovedsak skulle ha feministiske hovedparoler, mens Kvinnefronten ønsket å bruke dagen på å kjempe for politiske krav som ikke nødvendigvis bare var knyttet opp mot kvinnekamp. Var den  internasjonale kvinnedagen en dag der kvinnene markerte sine generelle politiske standpunkt, eller en kampdag for kvinners rettigheter? Nyfeministene ville bruke dagen til å kjempe mot patriarkatet, mens Kvinnefronten ville ha gjennom hovedparoler som ”Støtt frigjøringsbevegelsene”, ”Forby Norsk Front”, ”Kamp mot all imperialisme”, ”Atomkraft? – Nei takk!” på lik linje med de feministiske parolene. Kampen mot monopolkapitalen og imperialismen var for Kvinnefronten det sentrale spørsmålet, mens Samarbeidskomiteene mente de anti-imperialistiske parolene var en politisk innsnevring på bekostning av kvinnekampen.

POLITISK ROM

Nyfeministenes paroler ble betraktet som splittende og flåsete av andre deler av kvinnebevegelsen.

 Når Nyfeministene i 1977 demonstrert mot ”kukkveldet”, mente Klassekampen (15.3.77) at

”Dette er en fortsettelse av tidligere paroler mot ”tvangspuling” og krav om å ”ligge øverst”. En ting er at dette er en fullstendig avsporing av kvinnekampen. En annen sak er at dette er ammunisjon for reaksjonære som vil angripe kvinnekampen. Vanlige kvinner som sliter med dårlig økonomi, mangel på daghjemsplasser og som slåss for kravet om sjølbestemt abort, kjenner seg ikke igjen i denne parodien av paroler.”.

Nyfeministene mente at tilspissa parolermåtte stå for parolebærerenes egen regning, og at det var viktig å gi kvinnedagen et radikalt og oppsiktsvekkende politisk innhold. De mente det verste som kunne skje var at kvinnedagen ble en blodfattig markering av enighet, og ville flytte grenser for hvordan man kunne snakke om politikk. Å fronte paroler som kvinner utenfor kvinnebevegelsen ikke i utgangspunktet identifiserte seg med, var en strategi for å åpne opp et større politisk rom for feminisme. Birgit Bjerck fra Nyfeministene skriver:

”Hvis vi skal kunne bekjempe den seksuelle undertrykkelsen av kvinner, må vi bryte med borgerlig takt og tone. Kvinnebevegelsen må ikke vente med å stille krav eller sette navn på undertrykkelsen til kravene er akseptert som riktige av så å si hele befolkningen.” (KjerringRåd: 1975:4).

Det var også mindre åpenbare splittelser på parolegrunnlaget, den store ulikheten mellom Samarbeidskomiteens ”Sjølbestemt abort i neste stortingsperiode” og 8. marskomiteens ”Sjølbestemt abort nå” er kanskje ikke så lett å få øye på. Men i den harde agitasjonen rundt togsplittelsen ble det hevdet at innholdet i ”Sjølbestemt abort i neste stortingsperiode” var ”at
kvinnene skal legge ned kampen for sjølbestemt abort og overlate saka til Stortinget.” (Klassekampen 15.2.77).

Det ble også hevdet at å ville luke vekk parolen ”Kamp mot all imperialisme” til fordel for ”Solidaritet med undertrykte kvinner i alle land” ville være ”ikke bare å unnlate å ta stilling. I sin konsekvens er det å ta stilling for supermaktene og imperialistisk aggresjon mot kampen for nasjonal suverenitet.”
(Klassekampen 17.2.77).

KVINNEBEVEGELSENS MØTEPLASS

Mange viktige paroler ble båret fram i 8. marstogene på søttitallet, og mange av kravene ble kjempet gjennom. Kampen for sjølbestemt abort var en av de viktigste og mest sentrale, selve kravet var det bred enighet om i kvinnebevegelsen, og loven om sjølbestemt abort innen 12. svangerskapsuke ble innført i 1978, året da oppslutningen om kvinnedagen var på sitt høyeste. Kampen for kvinners rett til arbeid, 6 måneders svangerskapspermisjon, for daghjem, seksualundervisning og homofiles rettigheter hadde også stor gjennomslagskraft, mens parolene ”Nei til motepress!” og ”Vekk med porno!” har en enda lenger vei å gå i nåtiden. De radikale feministenes krav om at ”Vi vil ligge øverst”, ”Vi vil ha alt” og ”Nei til tvangspuling” har ikke en like skandaløs klang som i sin samtid. Og det var vel halve poenget. Nyfeministenes strategi for å sprenge grenser i det offentlige rom, og usjenert troppe opp med paroler som fikk meddemonstranter til å ty til voldeligheter, åpnet opp rommet kvinnebevegelsen trengte for å kunne snakke om seksualisert undertrykking og bekjempe puritanisme.

I år er det 35 år siden Kvinnefronten tok initiativ til den moderne, norske kvinnebevegelsens første 8. marstog. I alle disse årene har kvinner over hele landet markert den internasjonale kvinnedagen med tog, møter, fester og aksjoner. Kvinnebevegelsens ulike aktører har måttet diskutere linjer, strategier, paroler og organisering med hverandre. Disse diskusjonene er ikke alltid like hyggelige, men det er en nødvendighet og en styrke at norske kvinneaktivister kjemper om og for kvinnedagen. At vi har avholdt demonstrasjonstog i store deler av landet i 35 år markerer og gir styrke. Uten kvinnetogene ville den norske kvinnebevegelsen mistet sin sentrale møteplass, og dagen ville mistet sin styrke og relevans.

Historien om 8. marstogene er til tider absurd, til tider stolt, og hele tiden en viktig historie.