Kronikk av Ane Stø, 5. mars 2015
Dette har vært ungdom på den politiske høyresidas slagord mot kvinnebevegelsen siden 1980-tallet, framført av blant annet FpUere som demonstrerte mot 8.marstog i Oslo. Det er synd at ikke sentralstyremedlem i Unge Høyre, Mathilde Tybring-Gjedde, er mer preget av gründervirksomhet og individuelt initiativ, men mener at det er sosialistenes ansvar å lage et 8.marstog som hun vil gå i. Parolen «Stopp regjeringens angrep på kvinners rettigheter», ekskluderer borgerlige feminister fra å delta i årets 8.marstog, sier hun, som en evig reprise på de siste årenes patetiske forsøk på å sette høyre-feministene på dagsorden.
Til tross for at de politiske liberalistene på 1800-tallet sto i spissen for kvinners rettigheter, har de borgerlige feministene vært lite synlige i den offentlige debatten i Norge de siste tiårene. Når feministene på høyresida de siste årene har kjent behovet for å gjenerobre en borgerlig feministisk plattform, har dette dessverre kommet til uttrykk gjennom angrep på venstreside-feminismen i 8.marskomiteer eller avisspalter. De borgerlige feministene har imidlertid mer enn nok å stri med i egne rekker, hvis de skal få gjennomslag for sin politikk.
Fra det rekordstore 8. marsarrangementet i Oslo i 2014.
Erna Solberg var tidligere en av Høyres profilerte feminister, men etter at hun ble partileder har hun overlatt dette til leder av Høyres kvinneforum, Julie Brodtkorb. I rollen som partileder og statsminister er det viktigere for Solberg å være styringsdyktig i regjering enn å fastholde feministiske prinsipper, derfor har hun to ganger de siste årene vært på kollisjonskurs med sine egne partifeminister, og her kan det være mer i vente. Flertallet i regjeringspartiene mener at saker som angår kjønn og likestilling ligger utenfor politikken. Det er disse politikerne som har definisjonsmakten, og som Solberg lytter mer til enn Høyres feministiske fanebærere. De borgerlige feministene kommer ikke unna et oppgjør med disse, hvis de skal få gjennomslag for en mer feministisk politikk.
Det mest smertefulle for de borgerlige feministene må likevel være å se at Fremskrittspartiets Solveig Horne er den som har fått det politiske ansvaret for den borgerlige likestillingspolitikken. Horne er riktignok en god representant for de som vil sette den sosialdemokratiske likestillingspolitikken i revers, men det er neppe et likestillingspolitisk tilbakeslag de borgerlige feministene drømmer mest om.
Horne innførte begrepet «hverdagsfeminisme», for å forklare hvordan hun, av alle, kan inneha vervet som likestillingsminister. Hverdagsfeminisme handler om alt hva kvinner kan og gjør i hverdagen, spesielt hvis de velger et gammeldags kjønnsrollemønster. Ekstra smertelig må det være for de borgerlige feministene at de ikke kan angripe Horne i offentligheten, men må stå last og brast med regjeringen.
8.marskomiteen i Oslo har lang tradisjon med å bære paroler som angriper eller utfordrer den sittende regjering, uansett hvilken farge den måtte ha. 8.marstogets appell for oss som entusiastisk stiller opp år etter år, er at vi utfordrer den rådende politikken og stiller de som har makt til ansvar. Mange hundre AP-velgere har for eksempel gått i tog der det har vært paroler mot politikken til en AP-ledet regjering, uten å henge med hodet av den grunn. Hvis de borgerlige feministene skal tas på alvor, må de begynne å feie for egen dør: kritisere egen regjering der de er uenige og lage feministiske arrangementer etter sin egen smak. Men kanskje er problemet at borgerlige feminister ikke går i tog, uansett hvilke paroler som bæres?