Kronikk i Klassekampen 11. november 2019 av Asta Beate Håland
Fellesforbundet sitt landsmøte forrige måned ble også en gjennomgang, av hva EØS avtalen har kostet de arbeidende klasser, etter at Norge ble innmeldt uten at folket ble spurt i 1994.
Vikarbyråer og bemanningsbyråer har overtatt stadig større deler av arbeidsmarkedet og resultatet er manglende jobbsikkerhet og kamp på kniven om faglige rettigheter. Alt i det hellige EØS sitt navn. Det er virkelig ikke noe å gjøre noe med når strømprisen ikke lenger er nasjonalt bestemt, og utenlandskabler og vindmøller bygges fordi EU trenger mer grønn strøm. EØS har store konsekvenser og koster oss dyrt, spesielt i industrien kanskje, men også i barnehager med lavtlønte vikarer fra vikarbyråer og i en presset helsesektor der store summer går til bemanningsbyråer. Såpass må folket tåle, mener regjeringen og Arbeiderpartiet.
Og såpass har folket tålt, foreløpig. Men så viser NAV-skandalen oss, at mens folket har tålt og tålt, så har den eneste ordningen der EØS faktisk gir syke og arbeidsledige mer rettigheter enn det norske Stortinget synes vi fortjener, det har alle statsmakter kollektivt klart å overse. Så tåleevnen er nå på bristepunktet.
Og politikerne bør lese skriften på veggen. Ja, det er en politisk skandale, en rettskandale, en forvaltningsskandale og en medieskandale. La Casta, kasten, kalles sjiktet i Spania, der alle de viktigste samfunnsinstitusjonene er i forbund med hverandre. Men folk er ikke bare oppbrakt av mangel på lov og rett, men likeså sinte på NAV-systemet som rulles opp, der kontroll, trakassering og angiveri i tillegg til en generell mistro og mistenkeliggjøring synes å være hovedingrediensene i mastodonten som er bygd opp. Og denne mastodonten er ikke bygget opp av EU og EØS avtalen, men med klar vilje av det norske Storting.
Arbeidslinja, må vite, kamp mot trygdemisbruk, må vite. Egne trygdeleger som sender brev om at du er frisk og rask, uten å ha snakket med verken deg eller sykehuset. Alt dette mens skattefritak for de rikeste nærmest er legalisert og LO stemmer nei til at oppdrettsindustrien som går som det griner, skal pålegges grunnrenteskatt for å få lov til å benytte norske fjorder.
Jeg bodde et par år i Tyskland rett etter tusenårsskiftet. Nostalgien blomstret, trabantene ble stolt kjørt i kolonner, og ikke sjelden møtte du på mennesker som fortalte deg at det meste var bedre før, den gang de levde i DDR. Den gang alle hadde arbeid, boliger, barnehageplass og økonomisk trygghet. Når vi forsiktig innvendte at det hadde sin kostnad, all denne tryggheten, med mur og grense og Stasi som fikk med seg det meste, ved hjelp av overvåking, mange ansatte og et sinnrikt angiversystem, ble omkostningene ofte bagatellisert. Og vi forsto at dersom folk bare fulgte lover og regler, var der ingenting å bekymre seg for. Ekkoet av Senterpartiet og Fremskrittspartiet sine utspill denne uka om at alt er fint om bare folk følger reglene, har store likheter med disse diskusjonene.
Heller ikke under NAV-systemet har folk hatt så mye å frykte hvis de bare har holdt seg til det NAV og domstolene har ment har vært reglene. Da har de fått sine lusne kroner og har kunnet fortsette et sparsommelig liv på trygd. Men de som har – i god eller dårlig tro – tråkket feil, bevilget seg en ferie med familien eller besøkt en syk søster i Tyskland, de har fått smake pisken, akkurat som i DDR. En sak er de som har blitt dømt til fengsel eller har fått stoppet trygd og blitt avkrevd store tilbakebetalinger, det er uhørt og skammelig. En annen sak er alle de tause kvinnene med sykepenger, arbeidsavklaringspenger eller pleiepenger – ja, for det er flest kvinner som får disse ytelsene – alle de, som ikke har turt, som har tenkt at de ikke kan ta med barna på danskebåten, de er også ofre for terrorveldet.
Den systematiske mistenkeliggjøringen av de som mottar helserelaterte ytelser, som altså får sykepenger, arbeidsavklaringspenger eller pleiepenger på grunn av egen eller barns sykdom, ser ut til å være et viktig fundament i det norske samfunnet. Syke og utsatte personer skal ha alle plikter og ingen rettigheter, det «skal lønne seg å jobbe». I granskingen av hva som har gått galt i EØS-saken, bør hele denne menneskefiendtlige strukturen settes under lupen.