Kronikk av Asta Beate Håland i Klassekampen 1. juli 2019
Torsdag 13. juni 2019 stemte Stortinget gjennom en endring i den norske abortloven. Fra og med nå må kvinner som ønsker å fjerne et eller flere fostre når de er gravide med flerlinger, møte i nemnd. «Klarer du en, klarer du to», for å sitere Ingolf Ropstad i Kristelig folkeparti.
Foto: Katarina Storalm
Etter fem år med kamp om innskrenkninger i norske kvinners abortrettigheter, er tiden kommet for oppsummeringer. Det startet som kjent i 2014, da regjeringen prøvde å utvide helsepersonell sin adgang til å reservere seg i abortspørsmål. Ifølge regjeringen og deres tilhengere en bitteliten bagatell, og absolutt ingenting å bry seg om. Forslaget ble som kjent skutt ned, vi var ganske mange som brydde oss, og 8.mars toget i 2014 ble en kjempemønstring.
I fjor var vi i gang igjen. Å endre abortloven var et av KrFs viktigste krav i forhandlingene med Høyre, Venstre og Frp da de skulle forhandle om å gå inn i regjeringen. Ropstad mente at partiet ville ha «en historisk mulighet til å endre abortloven» om de valgte blått. Krf hadde ambisjoner om å få gjennomslag for både å endre paragraf 2 c i abortloven, og å fjerne retten til fosterreduksjon av flerlinger. Nå er det konkludert, noen få kvinner er ofret på alteret. Vi tilgir dem ikke, de vet hva de gjør. Symbolpolitikken er en brutal virkelighet for de få som rammes.
Vi blir stadig beskyldt for å hisse oss opp over bagateller når vi for n-te gang må ta en omkamp om kvinnenes selvbestemmelse. Det var Kristelig folkepartis behov for å piske opp stemningen og spille på følelser som gjorde abortloven til et tema i regjeringsforhandlingene. Å spille på følelser for å bearbeide opinionen er abortfundamentalistenes spesialfelt.
Reservasjonsrett for fastleger eller nemndbehandling av flerlingereduksjon – det er symbolpolitikk, men det er også målrettet politikk. Dette er måten fundamentalistiske abortmotstandere opererer over hele verden. Abortmotstanderne er globalt organisert. De aggressive og fundamentalistiske abortgruppene i USA har internasjonale forgreininger, og mange av metodene deres blir kopiert. Abortkampen dreier seg for våre motstandere om å etablere et «høyverdig» moralsk nivå som forteller oss alle, og ikke minst den enkelte kvinne, at å ta abort er et umoralsk valg. Vi skal skamme oss. Hensikten er å få kvinner til å føle seg skyldige fordi de i en eller annen situasjon har avsluttet et svangerskap. Abortmotstanderne arbeider tålmodig og på lang sikt, hver innskrenkning av loven er en seier for dem, uansett hvor få den rammer.
Har motstanderne av legale aborter ikke politisk styrke nok til å fjerne loven, gjelder det å legge praktiske og psykologiske hindringer i veien.
I USA er det i mange stater ikke lenger mulighet for abort dersom du er ung og fattig, på tross av en abortlov som har stått i snart femti år. En lov som nå blir utfordret på ordentlig ved at delstat etter delstat vedtar strengere og strengere abortlovgivning som abortfundamentalistene vil tvinge fram til Høyesterettsbehandling. En Høyesterett som er blitt mer reaksjonær og konservativ for hver ny utnevnelse av dommere under Trump.
Vi skal aldri glemme at Regjeringen fikk støtte fra Senterpartiet for innstrammingene i abortloven. De var ikke vonde å be. Jeg minner om at Senterpartiets Anne Enger Lahnstein var sentral i Folkeaksjonen mot fri abort på slutten av 70-tallet. Det er slutt på å ønske Senterpartiet noe som helst godt. Jeg håper flere enn meg har blitt minnet på at det finnes viktigere saker enn bompenger, regjeringsskifte og politisk makt i storbyene.
Nemndsystemet, der kvinner som ønsker å avbryte svangerskapet etter 12.uke, eller redusere antallet fostre, må legge fram sin sak for fremmede som skal avgjøre hennes skjebne, er gammeldags og patriarkalsk. Den viktigste motkraften vi kan gi mot de sterke kvinnefiendtlige kreftene som vil innskrenke rettighetene våre er krav om mer frihet. Fram til neste Stortingsvalg vil feminister mobilisere for å avskaffe nemdene og innføre reell selvbestemmelse over eget liv, egen kropp og egen familieforøkelse. Det bør innføres en absolutt grense for abort, som ikke åpner for å overprøve kvinners vurderinger. Hvor skal denne grensa gå? Det er denne debatten vi skal ta nå.