Det minste stykket

Kronikk i Klassekampen 11. desember 2017 av Asta Beate Håland.

Erna Solberg forklarte fra Stortingets talerstol at det var viktig å finansiere også organisasjoner vi (hun?) ikke liker, da hun forsvarte at stiftelsen Human Right service fremdeles skal bli finansiert med 1.8 millioner over Statsbudsjettet.  Partiet Venstre har utjevnet dette, synes de, ved å få inn 5 millioner på det samme budsjettet til den nye stiftelsen Født fri, som skal bekjempe sosial kontroll og skam-kultur. Den nye stiftelsen er knapt ute av startgropa, men med 5 millioner skal de nok få ansatt noen i talerør-stillinger og bli invitert på Dagsnytt 18 de også.

Jeg klandrer ikke Shabana Rehman Gaarder, Amal Aden og Iram Haq for å lage en stiftelse, heller enn å starte en ny medlemsorganisasjon med samme formål. Det er tidens melodi at ansatte i stiftelser og tenketanker blir oftere invitert inn i den offentlige debatten enn representanter for frivillige medlemsorganisasjoner. Skrap sammen 5 personer og 50 tusen, lobbyer for finansiering hos rike onkler eller partier, og du er på banen. Gjennom pengene har de skaffet deg verktøy. Og Klassekampen og Dagsnytt 18 inviterer.

Det er påfallende at når media trenger ekspertkommentarer, enten det er om målsak, distriktspolitikk eller feminisme, finner de helst noen betalte synsere, gjerne fra en stiftelse. De som har skoen på, og som vet mest om hvor den trykker, blir usynliggjort. Vil du ha penger til å drive påvirkningsarbeid, ja da skal du droppe den demokratiske medlemsorganisasjonen og heller opprette en stiftelse.

Stiftelsene og tenketankene som Reform, Født Fri, Manifest og Agenda, og i tillegg statsfinansierte byråkratier som Fokus og likestillingssentrene dominerer den offentlige debatt på det likestillings- og kvinnepolitiske feltet.  Vi – og nå snakker jeg på vegne av min egen syke mor –  som driver det møysommelige arbeidet med å organisere og skolere medlemmer, demonstrere, kort sagt heve våre røster, får knapper og glansbilder i sammenlikning. I 2017 ble det delt ut ca. tre millioner kroner i tilskudd til sju likestillingspolitiske medlemsorganisasjoner. Til sammen.

For å ta det eksempelet jeg kjenner best, vi i kvinnegruppa Ottar med 1000 medlemmer får 200 000 i året i driftsstøtte. Og for å kunne få ubetalt disse, er det laget et stadig større og mer krevende kontrollapparat for å passe på at vi har de medlemmene vi hevder å ha, og ikke har brukt de 200 000 tusen på tull og fjas. Vi må ha regnskapsfører og statsautorisert revisor, og bruke mye av vår politiske tid (som jo er vår fritid, vi har ikke råd til ansatte med de midlene vi har) på søknader, rapporter og kontroller.

Det hender jeg blir matt. I bunnen ligger det selvsagt sinne, men fordi motstanden eller mangelen på forståelse er så gjennomgående, virker det ugjennomtrengelig og umulig.

I kjølvannet av det rødgrønne valgnederlaget har der vært mange oppsummeringer, og LO-lederen nevnte til og med kvinnebevegelsen som en viktig aktør, da han forklarte hva de nå måtte satse på. Men så? Hvem skal finansiere kvinnebevegelsen? Hvem skal sørge for at kvinneorganisasjonene blir en aktør på linje med organisasjonene på andre områder? Har LO tenkt å følge opp ord med handling?

Det er et demokratisk problem når frivilligheten strupes. Problemet vokser når pengene flyttes til stiftelser og andre miljø som har debatt som levebrød. Det folkelige engasjement i Norge er stort. De som tror sosiale medier har overtatt som debattarena, eller arena for politisk aktivitet og handling, bør ta seg en tur på medlemsmøtene til Bygdekvinnelaget, Sanitetskvinnene eller Kvinnegruppa Ottar.  Her brytes meninger og her tilegner medlemmene seg store kunnskaper. Kunnskaper som kommer samfunnsdebatten og de betalte stiftelsene til gode.

Vi i kvinnegruppa Ottar har lidd oss gjennom utallige timer groteske overgrepsdokumentarer på film og internett, vi har lest kilometervis med forskningslitteratur og bruker til sammen mange årsverk på å videreformidle kunnskapen vår. Hadde vi hatt stiftelsenes midler, ville enhver forelder visst hvordan de sørger for pornofilter på ungenes datamaskiner.

Klassekampen melder 2.desember om at Rødt har fått gjennomslag hos byrådspartiene i Oslo for å sette av en ny pott på fem millioner til organisasjoner som jobber mot kvinnediskriminering. Dette er en verdifull håndsrekning for en kvinnebevegelse som er vant til å klare seg på små midler. Støtte til medlemsbaserte organisasjoner gir mer frivillighet igjen for pengene, og vi gleder oss til å øke aktiviteten.
 

Troll til kjerringer

Innlegg av Asta Beate Håland i STAVANGER AFTENBLAD 30.05.2014

Så vet leserne av Aftenbladet at netthets mot kvinner er et problem, til og med et så stort problem at redaksjonen avholder debattmøte om emnet lørdag 24. mai.

De som trodde at trollene på nett er menn som hater kvinner, har nok gått på en smell. Men nå har vi alle fått ny kunnskap. For som vi kan lese i Aftenbladets referat mandag 26. mai; unge mammabloggere blir på nettet forfulgt og mobbet først og fremst av middelaldrende kvinner. «De verste netthetserne er kvinner over 40», er Aftenbladets overskrift.

Drøy påstand

Og bare for å forsterke denne sjokkerende nyheten; blir stortingsrepresentant Tina Bru referert på at hennes verste opplevelse med netthets, er at hun har blitt sjikanert og forfulgt av kvinnegruppa Ottar. Vi skal visstnok ha beskyldt henne for å svikte kvinnene og gjort henne ansvarlige for at kvinner på gata ble voldtatt. En drøy påstand som vi har forsøkt å etterforske. Vi har spurt Tina Bru om når dette har skjedd, i hvilken sammenheng dette har skjedd, hva som har blitt sagt og av hvem, men har fått unnvikende svar.

Hun husker verken hva som ble sagt eller hvem som har sagt det.Som en selvoppnevnt ekspert på området sjikane (jeg og mange med meg iKvinnegruppa Ottar, har fått netthets og trusler i bøtter og spann), finner jeg dette oppsiktsvekkende. Jeg husker mine opplevelser på denne fronten godt og med stor detaljrikdom. De verste har jeg i mange tilfeller også kopiert og tatt vare på.

Det er laget en del reportasjer om «menn som hater kvinner». 22. juli og manifestet til Anders Behring Breivik gjorde kvinnehatet så synlig at mange avisredaktører gikk med på å moderere nettdebattene. Fram til terroren hadde de fleste redaksjoner latt kvinnehatet flomme uhemmet i anonyme debattspalter på nett. En praksis som var, og er, en trussel mot ytringsfriheten, spesielt unge kvinners ytringsfrihet. Jeg ser i Aftenbladets referat fra debattmøtet at både Aftenbladets Fripenn-skribent, Sven Egil Omdal, og Rødt-politiker Truls Drageset Dydland på møtet har forsøkt å diskutere temaets innhold, men uten særlig gjennomslag.

Forlanger dementi

Men bare for å slå det fast: Kvinner som stikker hodet fram får juling i en helt annen grad enn menn som stikker hodet fram. Slike ukvinnelige kvinner får reaksjoner både fra kvinner og menn. Det er et udiskutabelt faktum, men å si at de verste netthetserne er kvinner over 40 år, er ikke riktig. Påstandene i Aftenbladet om Kvinnegruppa Ottar er i tillegg en god illustrasjon på møtets tema om hvorfor kvinnelige debattanter hetses. Vi forlanger et dementi. Både av Aftenbladet og stortingsrepresentant Tina Bru.

Vi vil ha alt! 8. mars på 70-tallet

av Helga Forus

Gjennom sin første storhetstid i den revolusjonære kvinnebevegelsen, og som en konfliktfylt og seierrik kampdag for søttitallets ulikekvinnebevegelser, har slagene om 8. mars definert de politisk linjene i kvinnekampen.

I BEGYNNELSEN

Ideen om en internasjonal kvinnedag ble lansert i begynnelsen av forrige århundre i sammenheng med kvinners kamp for stemmerett og kvinnelige fagforeningers kamp for rettigheter. Kvinnedagen ble i utgangspunktet vedtatt som en nasjonal markering av det amerikanske sosialistpartiet i 1908, og den første demonstrasjonen ble avholdt 28. februar 1909. I 1910 ble den første internasjonale kvinnekonferansen avholdt i København, og den tyske sosialdemokraten Clara Zetkin fikk gjennomslag for å innføre en internasjonal kvinnedag den 8. mars. Den internasjonale kvinnedagen skulle være en kampdag for den sosialistiske kvinnebevegelsen, i første omgang som et redskap i kampen for kvinners stemmerett. Det påfølgende år ble dagen markert i Sveits, Tyskland, Østerrike og Danmark: En million kvinner demonstrerte.

I Norge ble kvinnedagen markert første gang i 1915. Da avholdt Kvinneforbundet i Arbeiderpartiet folkemøte for fred, og Alexandra Kollontaj holdt tale i Oslo. I forbindelse med markeringen av den internasjonale kvinnedagen samlet en stor mengde kvinner seg i Petrograd for å demonstrere for ”brød og fred” i 1917. Med denne fredelige markeringen som utgangspunkt demonstrerte befolkningen i flere dager, og situasjonen eskalerte til februarrevolusjonen. Russland brukte ikke på dette tidspunktet den gregorianske kalenderen, når februarrevolusjonen begynte 23. februar, tilsvarer dette 8. mars. Datoen ble i 1922 erklært av Lenin til kommunistisk festdag for å minnes kvinnenes innsats i revolusjonen. I østblokklandene ble kvinnedagen mer en ”hyldningsdag til kvinden” på linje med morsdagen enn en politisk kampdag.

I Norge var dagen knyttet til den sosialdemokratiske og kommunistiske bevegelsen, og bar preg av å være en partimarkering på venstresiden heller enn en kampdag for en selvstendig kvinnebevegelse. Arbeiderpartiet tok opp markeringen av 8. mars fra 1921, men fra 1929 forsvant den igjen.

I 1945 ble 8. mars datoen for den internasjonale kvinnedagen, og fram til kvinnekampen vokste fram igjen ble det en dag der ulike kvinneorganisasjoner avholdt mindre markeringer.

8. mars fikk sin nåværende politiske betydning fra kvinnebevegelsen på søttitallet.

HVEM VIL LIGGE ØVERST?

Den nye kvinnebevegelsen avholdt sitt første 8. marstog i Oslo i 1972 etter initiativ fra Kvinnefronten, og gjennom hele søttitallet stormet det rundt kvinnedagen. I den daglige kampen var aktivistene opptatt av forskjellige prosjekter og hadde ulike arenaer å kjempe på.

Men i 8. marsarbeidet kom de politiske og organisatoriske uenighetene i en stor og aktiv bevegelse fram. Beskyldninger om at Kvinnefronten var en sekterisk og totalitær cover-organisasjon styrt av ml-bevegelsen, om at Nyfeministene var vulgære og splittende aktivister uten strategiske målsetninger, om at SVs kvinneaktivister var borgerlige forsvarere av imperialismen, preget konfliktene rundt markeringen.

Når Nyfeministene møtte opp med spektakulære paroler i kvinnetoget i 1972 ble det nærmest håndgemeng mellom demonstrantene. Parolene ”Nei til tvangspuling”, ”Nei til moderskapet”
og ”Vi vil ligge øverst” var for hard kost for andre deler av kvinnebevegelsen. Det ble truet med ordensmakten, og Nyfeministene måtte gå femten meter bak de andre demonstrantene med en ensom politimann mellom dem og resten av toget. Da en nyfeminist hadde med seg parolen ”Drep ikke kjærligheten med tvangspuling” i Oslo sitt kvinnetog i 1975, ble hun slått og lugget og fikk plakaten sin revet i stykker. Visstnok av en gruppe framtredende kvinnefrontere.

DE BORGERLIGE, DE TOTALITÆRE OG DE KONTRAREVOLUSJONÆRE

I Oslo, Bergen, Trondheim og flere andre steder i landet var kvinnebevegelsen stor og gjenstridig nok til å splitte markeringene i to tog. Hovedsplittelsen mellom demonstrantene var både Nyfeministenes radikale og Kvinnefrontens internasjonale paroler.

Bruddet mellom Kvinnefronten og de andre kvinneorganisasjonene kom i Oslo i 1976, da Kvinnefronten stilte ultimatum på 17 hovedparoler. Dette året gikk det to kvinnetog i Oslo, Bergen og Trondheim. Splittelsen var mellom 8. marskomiteen, der Kvinnefronten arbeidet, og Samarbeidskomiteene hvor Brød og Roser, Norsk Kvinneforbund, Oslo Kvinnesaksforening, Nyfeministene og Lesbisk Bevegelse deltok. Retorikken omkring togsplittelsen gikk høyt.

Enkelte var visstnok kontrarevolusjonære og – selvsagt – borgerlige, andre var totalitære. Beskyldninger om fascisme var i omløp. Det ser ikke ut som om splittelsene av kvinnebevegelsen førte til mindre oppslutning om markeringene av dagen. Togene var store gjennom hele søttitallet, og i årene med splittelse vokste demonstrasjonene. Oppslutningen var på topp i 1978  da Klassekampen (10.3.78) meldte om ”21 000 på gata 8. mars”.

Kvinneaktivistene samlet se  igjen i et felles tog i 1978 i Bergen, 1979   Trondheim og i 1981 i Oslo, og samarbeidet har holdt siden  Nyfeministene mente at demonstrasjonstoge  måtte gjenspeile bredden i kvinnebevegelsen  og at det sto enhver fritt å markere sitt eget standpunkt  Andre mente kvinnedagen måtte brukes so  en markering av kvinnebevegelsens linje, og at parole  måtte vedtas på komitémøter. Kompromisset ble noe  steder å tillate egne paroler om de ikke stred mot de vedtatte hovedparolene.

Nyfeministene ønsket at kvinnedagen i all hovedsak skulle ha feministiske hovedparoler, mens Kvinnefronten ønsket å bruke dagen på å kjempe for politiske krav som ikke nødvendigvis bare var knyttet opp mot kvinnekamp. Var den  internasjonale kvinnedagen en dag der kvinnene markerte sine generelle politiske standpunkt, eller en kampdag for kvinners rettigheter? Nyfeministene ville bruke dagen til å kjempe mot patriarkatet, mens Kvinnefronten ville ha gjennom hovedparoler som ”Støtt frigjøringsbevegelsene”, ”Forby Norsk Front”, ”Kamp mot all imperialisme”, ”Atomkraft? – Nei takk!” på lik linje med de feministiske parolene. Kampen mot monopolkapitalen og imperialismen var for Kvinnefronten det sentrale spørsmålet, mens Samarbeidskomiteene mente de anti-imperialistiske parolene var en politisk innsnevring på bekostning av kvinnekampen.

POLITISK ROM

Nyfeministenes paroler ble betraktet som splittende og flåsete av andre deler av kvinnebevegelsen.

 Når Nyfeministene i 1977 demonstrert mot ”kukkveldet”, mente Klassekampen (15.3.77) at

”Dette er en fortsettelse av tidligere paroler mot ”tvangspuling” og krav om å ”ligge øverst”. En ting er at dette er en fullstendig avsporing av kvinnekampen. En annen sak er at dette er ammunisjon for reaksjonære som vil angripe kvinnekampen. Vanlige kvinner som sliter med dårlig økonomi, mangel på daghjemsplasser og som slåss for kravet om sjølbestemt abort, kjenner seg ikke igjen i denne parodien av paroler.”.

Nyfeministene mente at tilspissa parolermåtte stå for parolebærerenes egen regning, og at det var viktig å gi kvinnedagen et radikalt og oppsiktsvekkende politisk innhold. De mente det verste som kunne skje var at kvinnedagen ble en blodfattig markering av enighet, og ville flytte grenser for hvordan man kunne snakke om politikk. Å fronte paroler som kvinner utenfor kvinnebevegelsen ikke i utgangspunktet identifiserte seg med, var en strategi for å åpne opp et større politisk rom for feminisme. Birgit Bjerck fra Nyfeministene skriver:

”Hvis vi skal kunne bekjempe den seksuelle undertrykkelsen av kvinner, må vi bryte med borgerlig takt og tone. Kvinnebevegelsen må ikke vente med å stille krav eller sette navn på undertrykkelsen til kravene er akseptert som riktige av så å si hele befolkningen.” (KjerringRåd: 1975:4).

Det var også mindre åpenbare splittelser på parolegrunnlaget, den store ulikheten mellom Samarbeidskomiteens ”Sjølbestemt abort i neste stortingsperiode” og 8. marskomiteens ”Sjølbestemt abort nå” er kanskje ikke så lett å få øye på. Men i den harde agitasjonen rundt togsplittelsen ble det hevdet at innholdet i ”Sjølbestemt abort i neste stortingsperiode” var ”at
kvinnene skal legge ned kampen for sjølbestemt abort og overlate saka til Stortinget.” (Klassekampen 15.2.77).

Det ble også hevdet at å ville luke vekk parolen ”Kamp mot all imperialisme” til fordel for ”Solidaritet med undertrykte kvinner i alle land” ville være ”ikke bare å unnlate å ta stilling. I sin konsekvens er det å ta stilling for supermaktene og imperialistisk aggresjon mot kampen for nasjonal suverenitet.”
(Klassekampen 17.2.77).

KVINNEBEVEGELSENS MØTEPLASS

Mange viktige paroler ble båret fram i 8. marstogene på søttitallet, og mange av kravene ble kjempet gjennom. Kampen for sjølbestemt abort var en av de viktigste og mest sentrale, selve kravet var det bred enighet om i kvinnebevegelsen, og loven om sjølbestemt abort innen 12. svangerskapsuke ble innført i 1978, året da oppslutningen om kvinnedagen var på sitt høyeste. Kampen for kvinners rett til arbeid, 6 måneders svangerskapspermisjon, for daghjem, seksualundervisning og homofiles rettigheter hadde også stor gjennomslagskraft, mens parolene ”Nei til motepress!” og ”Vekk med porno!” har en enda lenger vei å gå i nåtiden. De radikale feministenes krav om at ”Vi vil ligge øverst”, ”Vi vil ha alt” og ”Nei til tvangspuling” har ikke en like skandaløs klang som i sin samtid. Og det var vel halve poenget. Nyfeministenes strategi for å sprenge grenser i det offentlige rom, og usjenert troppe opp med paroler som fikk meddemonstranter til å ty til voldeligheter, åpnet opp rommet kvinnebevegelsen trengte for å kunne snakke om seksualisert undertrykking og bekjempe puritanisme.

I år er det 35 år siden Kvinnefronten tok initiativ til den moderne, norske kvinnebevegelsens første 8. marstog. I alle disse årene har kvinner over hele landet markert den internasjonale kvinnedagen med tog, møter, fester og aksjoner. Kvinnebevegelsens ulike aktører har måttet diskutere linjer, strategier, paroler og organisering med hverandre. Disse diskusjonene er ikke alltid like hyggelige, men det er en nødvendighet og en styrke at norske kvinneaktivister kjemper om og for kvinnedagen. At vi har avholdt demonstrasjonstog i store deler av landet i 35 år markerer og gir styrke. Uten kvinnetogene ville den norske kvinnebevegelsen mistet sin sentrale møteplass, og dagen ville mistet sin styrke og relevans.

Historien om 8. marstogene er til tider absurd, til tider stolt, og hele tiden en viktig historie.